Rush: Hold din ild

Jess, da var vi ved veis ende med Rush-anmeldelsene (og ikke et øyeblikk for tidlig!). Og her kommer vi til avslutningen på synth-perioden deres, dvs. siste skiva med tung synthbruk og Peter Collins bak rattet – Hold Your Fire. Veit lissom ikke helt hva jeg skal gjøre etter dette. Sporadisk posting, methinks. Vi får se. Anyway, vi setter i gang…

Førsteinntrykk:

Det kan nesten se ut som om Hugh Syme har gått tom for idéer her, men allikevel: Det er ikke noe feil med coveret. Men det er heller ikke et cover som skiller seg ut. Lite spennende, men estetisk korrekt.

1: Force Ten
Er jeg virkelig nødt til å fortelle deg at denne låta er tøff? Nytt lyrisk samarbeid mellom Neil Peart og Pye Dubois. Ikke overraskende snakker vi da en mer abstrakt tekst, men med klar bildebruk. Tittelen “Force Ten” er fra Beaufort-skalaen, og hvis du ikke har skrudd av hjernen din, så vet du at det da er snakk om vind. Jessda. Storm, mer spesifikt. Låta har et super-tight bassriff, smakfull bruk av alle instrumenter, men bensin på ilden for folk som mener at den polerte 80-tallslyden undergravde Alex’ rolle i bandet. Dem om det.

2: Time Stand Still
Geddy får kvinnelig hjelp på denne – Aimee Mann, kjent som bassgitarist/vokalist i ‘Til Tuesday gått solo, bidrar med sin stemme på denne. Resultatet er en fantastisk vakker låt, catchy og varm som en vindstille solskinnsdag tidlig i september. Den optimistiske spiriten og metaforene i teksten får det til å høres ut som en blanding av en kjærlighetslåt og en “tiden-flyr”-schtick à la Bryan Adams (I shit you not! Les teksten, lytt og tenk over det!), men på en god måte. Soundtrack til de gode stundene i livet – kjærlighet, vennskap og sånt.

3: Open Secrets
For øyeblikket er det denne og “Mission” som blir spilt oftest her. Instrumentasjonen på “Open Secrets” er fantastisk, synthene er en sterk videreutvikling av det Geddy holdt på med på “Middletown Dreams” og “Emotion Detector” fra forrige skive. Alex legger på noen ganske kule riff, men det mest sentrale instrumentet her er likevel bassgitaren. Og det er alltid et pluss. Dog, de tjue første sekundene er kanskje den mest crappy åpningen jeg har hørt sammenlignet med resten av låta.

4: Second Nature
Har Neil snoket i notatbøkene til Midge Ure? Teksten her går rett på “make a change”-klisjéene vi har hørt en million ganger før. Synd, fordi her er det mye instrumentsnadder. Geddy spiller faktisk synthpiano, en lyd han generelt har styrt unna. Noen dyktig pianist er han ikke, men det er ikke jeg heller, så da så. Produksjonen lukter faktisk sterkt av Trevor Horn her, og spesielt mot slutten høres det nesten ut som ABC-klassikeren “All of My Heart”. Kunne vært bedre, stort sett er det bare teksten som irrer meg.

5: Prime Mover
Mange er veldig store fans av denne. Jeg skjønner hvorfor – klassisk Rush-rocker i modifisert form, en slektning av “Time Stand Still” stilmessig. Men som med “Territories” fra forrige skive, hører jeg altfor lite på denne låta. Dessverre, fordi den er egentlig ganske bra. Varierer mellom det litt luftige løftet om at “anything can happen” til ganske rocka vers. Digger vokalmelodiene.

6: Lock and Key
Okei, nå gikk det opp for meg hvorfor jeg ikke hører så ofte på “Prime Mover”. Jeg foretrekker denne her. Åpningen er for fullt orkester, med Steven Margoshes som dirigent og arrangør. Neil har valgt å fokusere på menneskets “killer instinct” og hvordan man alltid holder det innelåst. Catchy og velskrevet, men kanskje litt patchy instrumentasjon. Åpningen er et skikkelig kick, da. Og sjekk Alex’ solo.

7: Mission
Platas beste låt, hands down. “Hold your fire, keep it burning bright / Hold the flame ’til the dream ignites / A spirit with a vision / is a dream… with a mission!” Med det som åpning er du garantert en live-hit. Gutta slepte denne klassikeren ut for Snakes & Arrows-turnéen, og har sikkert frelst en million på denne låta ved å demonstrere låtas makt når den er spilt live. Største gåsehudøyeblikk: Etter et skikkelig prog-parti med den drøss temaer og taktskifter i rask rekkefølge går de plutselig tilbake til Geddy solo på synthpad og platas flotteste tekst:
“Its cold comfort / to the ones without it / to know how they struggled / how they suffered about it / If their lives were exotic and strange / they would likely have gladly exchanged them / for something a little more plain / maybe something a little more sane / We each pay a fabulous price / for our visions of paradise / but a spirit with a vision / is a dream… with a mission…”

8: Turn the Page
Digger åpningens bassriff, men dessverre er denne låta midt mellom “Mission” og “Tai Shan”. Ikke for dét, jeg liker låta godt, men den er ikke det beste plata har å by på. Lyttemessig vil jeg sette den mellom “Lock and Key” og “Prime Mover”, så det er ikke en låt jeg hører på ofte. Den passer litt dårlig der den er plassert, føler jeg. Alex har en kul solo her etterfulgt av mange kule breaks og et skikkelig Rush-på-synth-moment à la “Mission”, hehe…

9: Tai Shan
Produksjonsnummer! Neil beskriver den gangen han besteg Tài Shān, et av taoismens fem hellige fjell. Beviser at Rush kan være så episke de bare vil hvis de gidder. Til tider kan Geddy få deg til å føle at du står på fjelltoppen idet han beskriver hvordan “China sang to me, in the peaceful haze of harvest time, a song for eternity…” Jeg antar at Geddy fant Shakuhachi-presettet på sin D-550, for det er mye østensk synthfløyte her. Til tross for at det høres litt ut som en panfløyte (antagelig verdens mest forhatte instrument) til tider, så har de funnet et godt bruksområde til den. Og hør Alex leke seg gjennom arpeggioene i andre vers! “Mystic Rhythms”, anyone?

10: High Water
Tjah. Vet ikke helt. Kul beat i åpninga, men den stinker fyllstoff lang vei. Mye morsom produksjon og et rikt arrangement kan ikke kamuflere at dette er en av de låtene som får minst airplay her i gården. Svak avslutning sammenlignet med Power Windows. Skuffa!

Dommen:
Hold Your Fire er kroneksemplet på hva som skjer når et band øker mengden låter de legger på en skive. Siden Signals har det vært åtte låter som har vært standarden for d’herrer Lee, Lifeson og Peart, og når de så går over til å lage ti stykker, så blir resultatet at noen låter ikke er helt på par med resten. Det er en liten økning, men dog. Veldig få gode plater har mer enn ti låter. Det gikk på hengende håret for Rush med denne plata her, og Peter Collins’ produksjen sitter godt med dem nå. De virker mye mer trygge på det området enn det de var på Power Windows, men hvorvidt det har hatt en god effekt på produktet kan debatteres. Det blir litt tamt, synes jeg. Og jeg tror mange kan være enig i at en del av låtene her har litt lite brodd i forhold til tidligere plater. Men ser man dette fra en litt annen vinkel, gjør dette Hold Your Fire til en litt mer behagelig plate å høre på. Den er litt lettere, men det betyr at fansen som er vant med plater fulle av låter som “Emotion Detector” og “Manhattan Project” må høre på Hold Your Fire ganske ofte før de varmer opp til den. Det som er moro for folk med gode musikalske ører er at det er mye spennende i arrangementene i Hold Your Fire, i mye større grad enn i Power Windows. Men allikevel – når det kommer til stykket, så er det låtene i seg selv det handler om, og her er det veldig variabelt.

Du går glipp av noe hvis du nekter å forholde deg til denne plata av frykt for å bli skuffet. Hold Your Fire har mye bra for seg, og på ingen måte vil jeg påstå at plata er dårlig. Men den kommer til kort når gutta har laget plater som Moving Pictures, Signals og Power Windows.