Queen: En natt i operaen

Ja ja, da syntes jeg at jeg burde finne en plate å preike om. Og noe som har rulla en del i Discmanen nå (iPoden min har pensjonert seg, og er nå hjemmeværende) er nettopp A Night at the Opera av de fire freske tøyseguttene fra England som kalte seg Queen.

Først litt bakgrunn: Queen er i dag regnet som en britisk musikalsk institusjon på lik linje med Beatles – noen går til og med så langt som å si at de er det nest beste og innflytelsesrike britiske bandet etter nettopp de Fire Store. Det ikke mange vet om Queen er at hver og en av disse gutta er blant de dyktigste på sine felt.
Freddie Mercury, mannen med overbitt og amputert mikrofonstativ som erobret en verden med en stemme som kan flytte fjell, var også en habil pianist og uten tvil den mest karismatiske personen som noensinne har satt sine ben på en scene.
Brian May er nødt til å få hedersplass i gitaristleksikonet for å ha bygd sin egen gitar fra scratch. Eddie kan ta seg en bolle i forhold til May og hans Red Special, som stort sett krevde åtte-ni spor på mikseren takket være de sinnsyke multitrack-arrangementene til Queen.
Slagverkeren Roger Taylor – hva kan man si om mannen som lagde den lyseste tonen i operapartiet på “Bohemian Rhapsody” og som heller spiller trommer i bandet? Mannen kan kombinere disse to egenskapene, noe som er beundringsverdig i seg selv, men mannen er latterlig dyktig bak batteriet sitt.
Og John Deacon, stilleste gutt på sovesal Queen, har en helt særegen stil med bassgitaren sin som får en til å tenke i retning av de store bassistene Chris Squire og John Paul Jones. Og selv da er det helt annerledes i forhold til begge to.

Without further ado, her er min subjektive mening om bandets desidert mest anerkjente skive…

Førsteinntrykk:

Oi oi oi! Sånne plater hører hjemme på vinyl, det ser man helt klart. Ingen tvil om at gruppas coat-of-arms (designet av Freddie Mercury himsjæl) er minst like pompøst som gruppa selv, men det funker så til de grader. Og spesielt her, hvor de har valgt å lage et cover som formelig skriker “EPISK INNHOLD”. Det er estetisk riktig på alle måter, og det trekker ikke oppmerksomheten bort fra resten av plata, snarere tvert imot – man begynner å lure på hva slags musikk som kan gjemme seg bak noe så majestetisk. Og coveret passer til innholdet, i aller høyeste grad.

1. Death on Two Legs (Dedicated to…
Plata åpner med en pianoarpeggio som får garvede klassiske pianister til å sette henda i krøll, men idyllen av dette lekre stykket slår sprekker idet Brian May entrer scenen med faretruende åpne akkorder og alarmgitar (Hallo multitracking!), før en baklengscymbal trekker låta inn i sitt mest utpregede element: Tangorock. Ja, du leste riktig. Det gjennomgående melodiriffet i “Death on Two Legs” er Freddies umiskjennelige tangoinspirerte og fyrige lille sak. Så, etter å ha introdusert refrengmelodien avbrytes alt av noe som høres ut som et veldig lyst Mellotronkor, men som i realiteten er bandets tre sangere (Mercury, May og Taylor) entrer Freddies leadvokal endelig scenen. Og mannen er sur som årgangskefir! Det hører med til historien at Queens gamle manager hadde lurt de naive guttene inn i en ugunstig kontrakt, som gjorde at de aldri tjente noe særlig på de tre foregående skivene (Queen, Queen II og Sheer Heart Attack). Dette var denne managerens verk. Så bandet sparka manageren sin, men den virkelige hevnen var denne låta. Fet på Knut Borge-hakket og den beste hatlåta i manns minne. Etter den brutale slutten på “Death on Two Legs” går vi nesten sømløst over til…

2. Lazing on a Sunday Afternoon
Mellomkrigstids cabarétmusikk på rockeplate? Jepp, og med et artig vokaltrick: For å få grammofonsounden på stemmen til Freddie, så stappa de et headset nedi en metallbøtte. Vokalen be sendt ut i headsettet fra mikser’n, og lyden som endte på plata ble tatt opp fra bøtta. Voilà! Dette søte lille nummeret er en skrekkelig artig liten mood-lifter, og med musikk som er mesterlig forfattet og produsert! Masse snadder for lydteknikere, kudos til produsent Roy Thomas Baker og tekniker Mike Stone (RIP).

3. I’m in Love with My Car
Jepp, tittelen er låta i et nøtteskall. Batterist Roger Taylor står bak denne småfønni lille juvelen i pølsa, som med pangstart lever den tøffeste dampveivalsen (pun intended, låta går i 6/8-takt) om en som liker bilen sin veldig godt. Det kan nevnes at Brian May ikke trodde at Taylor var ved sine fulle fem da han foreslo denne låta til bandet, og at fordi den var B-side til “Bohemian Rhapsody”, så har Roger Taylor tjent inhumant mye pæng på den singelen. Og på toppen av det hele så er det herr Taylor himsjæl som synger – også live. Mens han spiller trommer. Derfor er det lov til å småflire av Phil Collins’ manglende evne til å multitaske. All hail the Rog!

4. You’re My Best Friend
El-piano i en Queen-låt, fra bandet med flygelpuristen Freddie Mercury i spissen? Jadda, et artig lite Wurlitzer-kunstverk som bassist John Deacon brukte. Og da han beskjedent fortalte bandet at han hadde skrevet en låt til sin fremtidige kone Veronica Tetzlaff (som jeg sikkert har feilstavet navnet på. Sue me.) tviler jeg sterkt på at han visste at han hadde ført en av de mest spilte sangene på radio per dags dato i pennen. Låta er en feelgood-perle av rang, drevet av Deacons simple, men fengende el-pianomelodi. Og det at bandets ’silent man’ skulle senere skrive monsterhitene “Another One Bites the Dust” og “I Want To Break Free” hadde nok ingen trodd selv etter at “You’re My Best Friend” tok av. Det repertoaret er nok ansvarlig for at Deacon i dag kan nyte førtidspensjonen i ro og mak som et av bandets rikeste medlemmer med et dugelig handikap på golfbanen.

5. ‘39
Brian May tar over leadmikken for dette nummeret, som i prinsippet er skiffle/folkrock med multitracket gitar og Queens umiskjennelige latterlig-stort-mannskor-med-tre-medlemmer-trikset. Teksten er snedig kamuflert sci-fi, handler om et romskip som reiser fra jorda for å finne en ny verden å leve på, men idet de kommer tilbake, har et tidsparadoks gjort at de har vært borte i hundre år, men har opplevd det som ett år. Sangen er forøvrig nydelig fremført, med Brians luftige og behagelige tenorvokal og to overdubbede akustiske gitarer (eller én 12-strengers gitar live) i sentrum. Fun Fact: John Deacon lærte seg å spille kontrabass spesielt for denne låta.

6. Sweet Lady
Noe for de som er fan av tungrock, men et nummer jeg ikke helt har fått grep på. Keep watching this space i tilfelle jeg begynner å like denne låta. Så langt nøyer jeg meg med å si at den er lite spennende i forhold til resten. Veldig Zeppelin, vel og bra, men igjen – uoppfinnsomt. Hører man på Queen, så er det ikke for å høre Led Zep, selv om de er artige de og. Sett heller på “Black Dog” eller “Whole Lotta Love”, så har du et bedre alternativ.

7. Seaside Rendezvous
Da er vi tilbake i det samme territorium som “Lazing on a Sunday…” utforsket – 20-talls gladjazz. Freddie leker seg gjennom dette campy ragtime-nummeret, og backingvokalen fortjener ekstra bemerking. 50 sek. inn i låta blir vi for øvrig introdusert til det jeg regner med er den eneste a capella-blåserrekka, som stort sett består av d’herrer Mercury og Taylor på vokal. Du kan ikke høre denne låta med den kunnskapen i hodet uten å bryte ut i krampelatter. Som nevnt, detta er en usedvanlig, ehh… homsete… låt, selv etter Queens standarder.

8. The Prophet’s Song
“Beware the storm that gathers here…” og Queen hadde plutselig et ordentlig prog-alibi. Låta starter lett med kassegitar, koto (japansk 13-strengers instrument nært beslaktet lap-steel, bare spilt med fingrene) og lyden av vind som uler i det fjerne, før den en stund bygger seg opp, og midt i oppbyggingen får vi en solid kraftsalve av et Queen-kor som bærer låta inn i de tunge og lett creepy versene, i grandios kontrast til “Seaside…”, noe som ikke overrasker – Brian May står bak “The Prophet’s Song”, og skal etter sigende være basert på et febermareritt han hadde mens de lagde forrige plata (hvor May var syk over en lengre periode). Låta pendler stødig mellom episke refreng og creepy vers, før midtpartiet kicker inn og vi får Freddie Mercury, som synger alene i kanon med… seg selv. Takket være to båndopptagere, får vi en skikkelig speisa ekkoeffekt. Etter dette er det inn i full power-riff-mode med solo og modulert refreng helt til Roger Taylor får nok og gonger oss inn i en outro som fungerer som et speilbilde av introen. Mer koto og kassegitar, helt til…

9. Love of My Life
…Freddies Bechstein-flygel tar over. For anledningen med en sippeballade av de helt sjeldne, men den er flott nok til å brenne ut gassen på flere lightere. May bidrar elegant med harpe (spilt inn akkord for akkord) og en elegant liten solo på Red Special som får en til å tenke på Minimoog med fuzz, men Queen er fortsatt i sin “No Synthesizers”-fase, så den gang ei. Dedikerer du denne til en jente du er glad i (og attpåtil spiller den selv på piano eller kassegitar) er du garantert det Borat så elegant og udiskrét kaller “great success”. Jah.

10. Good Company
Ett ord: Ukulele?! Ett ord til: Dixieland?!? Konklusjon: Brian May er i tøysehumør, og (mis-)bruker sin Red Special til å imitere et gla’jazzband som backing for denne sære ukuleleballaden. (Merk: Ordet “ballade” brukes akkurat her i sin opprinnelige betydning, mao. en sang med en tydelig historie og moral i teksten.) Godt å høre at Brian har sine øyeblikk i tøyseland, han og.

11. Bohemian Rhapsody
Er jeg virkelig nødt til å si noe som helst om denne her?

12. God Save The Queen
Hvis Jimi Hendrix’ versjon av “The Star-Spangled Banner” var hans store gitar-showcase, så er dette Brian May sin, uten tvil. Her demonstrerer han sin signatur-sound: lag på lag med gitarer som alle har den smått sære tonen han lurer ut av hans hjemmelagde Red Special. Men er det noe bra? For å si det slik: Mannen ble, på dronning Elizabeth IIs gulljubileumskonsert, bedt om å spille den på taket av Buckingham Palace. Det gjorde han, og det rocket buksene av alle som har sett det. Selv et kornete opptak på YouTube var nok til å overbevise meg.

Dommen:
Glem Robert Plant, Mick Jagger, Bruce Dickinson, Michael Jackson og Elvis Presley (ja, du leste riktig). Ingen, ingen, har noensinne sunget med så mye innlevelse og hatt så drøyt scenetekke som Freddie Mercury, og han vil av største sannsynlighet aldri bli toppet. Aldri. Nå har jeg sagt det, og jeg endrer ikke mening.
Med det bak meg, har jeg følgende å si om ANatO: Få album har gjort så mye spennende i løpet av tolv sanger, og enda færre har utforsket så mange musikalske gråsoner samtidig (tatt i betraktning at vi fortsatt snakker om 1975) som det Queen gjorde på denne skiva. Hva sier dere…? Dark Side of the Moon? Selv ikke Floyd kan sniffe Queen i toer’n engang, og ihvertfall ikke med den skiva! All respekt til Floyd og Alan Parsons, men Queen hadde Mike Stone og Roy Thomas Baker, og sammen utrettet de seks (bandet m/Mike og Roy) mirakler. Bare prøv å fortelle meg at “The Prophet’s Song” er noe annet enn et glimrende stykke prog. Eller at “You’re My Best Friend” ikke fortjener å bli spilt så mye på radio som det den blir. Hvem kommer til å se ut som en idiot da? DU. Hah.
Så når alt kommer til alt: All hail A Night at the Opera. Eksperimentell rock på sitt fineste og beste.