King Crimson: Disiplin

Mens jeg venter på respons fra Luthman Norway, hvor jeg har søkt jobb som keyboardselger, så tenkte jeg å skrive en liten plateanmeldelse igjen. Denne gangen med en gammel traver innen både prog og avantgarde-rocken, King Crimson.

Bernt, en venn av meg fra folkehøyskolen, introduserte meg til King Crimson på den mest uortodokse måten noensinne: ved å spille Three of a Perfect Pair på PA-anlegget under opprigg. De fleste med litt over middels kunnskap om progrockens historie veit at Crimson-plata med stor P er In the Court of the Crimson King, og at Three of a Perfect Pair er fra Crimsons avantgarde-periode, dvs. 1984. Så jeg ble pælma hodestups inn i et Crimson som høres ut som Talking Heads (ihvertfall ifølge moder’n, som burde ha peil – fader’n har alt av ‘Heads på CD… og vinyl.) …og jeg likte det. Så det tok ikke lang tid før jeg begynte å nøste meg bakover – og mens Bernt fant røttene til bandet med In the Court…, så fant jeg røttene til 80-tallets Crimson – 1981-utgivelsen Discipline.

I 1981, etter å ha skiftet ut medlemmer like hyppig som de gav ut plater (det er ikke kødd engang – ikke før 80-tallet klarte de å ha en noenlunde stabil lineup) bestemte bandets leder/kontrollfrik/diktator Robert Fripp seg for å starte et nytt band etter å ha oppløst Crimson etter plata Red i 1974. Med trommis Bill Bruford i ryggen hyret Fripp bassisten Tony Levin og den syngende gitaristen Adrian Belew. Dette bandet ble hetende Discipline en god stund før det gamle bandnavnet til Fripp ble gravd opp igjen og gitt nytt liv. Men konseptet bak dette bandet var helt nytt – akkurat som de tidligere inkarnasjonene av bandet, som var i konstant evolusjon selv da. Plutselig, med en stabil lineup fant Crimson en ny sound for 80-tallet. Dette hadde røtter i bandets nye medlemmer og deres fortid.

Adrian Belew var allerede da en anerkjent gitarist som allerede var alumnus hos Frank Zappa, David Bowie og Talking Heads, og han bar tydelig preg av dette. Vokalstilen er skummelt lik ‘Heads-vokalist David Byrne og hans gitarstil, basert på sære lydeffekter, sirenefeedback og småhyper scenestil, vitner om en idiosynkratisk personlighet som bare fins hos Zappa-musikere. Og veldig få andre gitarister passer til å spille sologitar på et så sært stykke som Bowies “Station to Station”.
Tony Levin hadde allerede blitt en beryktet sessionbassist etter å ha jobbet med John Lennon, Lou Reed og Alice Cooper, men var mest kjent for hans nøkkelstilling i Peter Gabriels backingband. Levin er i dag en av de mest kjente brukerne av det smått sære instrumentet Chapman Stick, som er i prinsippet en kjempestor gitarhals med 10 strenger (dette er variabelt – 8 og 12 strenger er også brukt, men 10 er mest vanlig) som spilles i all hovedsak med tapping. Dette instrumentet har et voldsomt register og kan brukes som soloinstrument, men er mest kjent som et bassinstrument på grunn av den perkussive og rytmiske lyden.
Bill Bruford startet sin karriere med det stereotypiske progbandet Yes, men forlot gruppa mens de var på toppen (rett etter Close to the Edge-turnéen i 1972). Spillestilen hans har sine røtter i jazzen, og den har utviklet seg til noe helt spesielt med årene. Med sin bakgrunn som trommis i Crimson mellom ‘73 og oppløsningen, og som sporadisk medlem av jazzfusion-gruppa Brand X og som livetrommis for Genesis på slutten av 70-tallet fikk Bruford massevis av ny input, og med det nye Crimson utviklet han nye triks for å gjøre spillingen mer unik – han forlot hi-haten fullstendig og gikk heller over til å bruke octobans og afrikansk woodblock-perk. Bruford var for øvrig en ivrig tilhenger av Simmons-trommene, og inkorporerte dem snedig inn i sitt trommesett for en snedig hybrid mellom elektriske og akustiske trommer.
Og Fripp selv kan man ikke komme utenom. En eksentriker av rang, men med et utrolig godt musikalsk øre. Etter å ha blitt de facto sjef i Crimson har han utviklet særegne teknikker med gitaren (noe som antagelig gjør at han kommer så godt overens med Belew som det han gjør – de er begge originaler på samme felt) og designet “Frippertronics” – forløperen til sampling og looping av gitarriff. Belew og Fripp utviklet en utrolig tight sound, og flere av riffene i Crimsons 80-tallsperiode var basert på deres unike harmoniløp. Det som virkelig er skummelt her i verden er å se Fripp spille live: Som en dirigent holder han aldri øynene på seg selv eller det han gjør selv, men ser alltid på de andre og sørger for at de er i takt. Og dette gjør han mens det han selv spiller er ting som er uhyre vanskelig for de fleste gitarister selv når de nistirrer på det de selv gjør. Til gjengjeld sitter han alltid på en stol eller barkrakk, latsabben…

Her er uansett det dere har ventet på – et dypdykk i Discipline:

Førsteinntrykk:

Plata går definitivt for “less is more”-looken (kunstferdige saker på 80-tallet, dette) og satser på et helrødt cover med bandnavn, albumtittel, og et keltisk flettemønster. Retten og sletten.

1. Elephant Talk
Tony Levin får æren av å introdusere plata på Chapman Stick, med et nesten catchy riff som både er melodi og bass samtidig. Ikke nødvendigvis et melodisk bassriff, men heller et melodiriff som pirker nedi bassregisteret med jevne mellomrom. Dette holdes gående gjennom låta som et slags ostinat. Når resten av bandet kommer inn, får vi et godt inntrykk av hva vi har i vente: Rytmeseksjonen rikker seg ikke en tomme ut av sync, selv ved melodiskift og planlagte synkoperinger, men holder seg stort sett i bakgrunnen som et fundament. Fripp legger en slags kontramelodi over Levins grunnmelodi, mens Belew lager elefantlyder på gitaren og skriker inn i mikrofonen på sitt sære og frenetiske David Byrne-vis. Teksten er stort sett synonymer for det å snakke, flere av disse mer spesifikt dirigert i retningen tomprat. Det interessante her er at hvert vers har hver sin bokstav fra A til E, og at Belew har snudd opp-ned på lyrikknormen i musikkbransjen om at det skal helst være rim i teksten. Han har rett og slett gitt oss en sang med alliterasjon istedenfor enderim! Kudos til Belew! Legg forøvrig godt merke til gitarsoloene. Fripp på gitarsynth?! Jepp.

2. Frame By Frame
Den ultimate hastighetstreningen for gitarister er å etterligne Fripps umenneskelig raske gitarløp/riff i åpningen av denne låta. Her har vi for øvrig et av de andre mest brukte Fripp/Belew-kjennetegnene – et unisonriff som bevisst sklir ut av takt og som blir et slags ekko. Selve låta ligger midt mellom catchy og WTF, mest i sistnevnte kategori. Typisk god albumlåt, egentlig. Masse snadder her for de observante musikerne, så jeg gir ikke bort alt gratis her, din latsabb!

3. Matte Kudasai
Tittelen på denne sangen er japansk (待って下さい), og betyr rett og slett “Vennligst vent”. Skulle jeg ha beskrevet “Matte Kudasai” i ett ord, ville det ordet vært ‘chill’. Hverken mer eller mindre. Sitt hybris til tross: Fripp er tross alt en dannet mann, og tar glatt bakgrunnsplassen til fordel for Adrian Belew og hans slide-sologitar, som til tider minner om måkeskrik (og jeg er nok ikke helt på jordet hvis jeg påstår at Mike Campbell tenkte på denne når han spilte inn gitaren til Don Henley-klassikeren “Boys of Summer”). Den grasiøse valsetakten kan omtrent vugge deg i søvn hvis du spiller den om natta.
På min versjon av Discipline får vi med en versjon av “Matte Kudasai” med et ekstra gitarspor (spilt av Fripp) som gir låta en litt annen dimensjon. Samspillet mellom de to hovedgitarene er veldig interessant, men etter å ha hørt originalsporet skjønner jeg fort hvorfor Fripps sologitar ble kuttet ut – det ble rett og slett for mye gitar, og denne låta kler et noe minimalistiask lydbilde.

4. Indiscipline
Jeg har en teori om at da de lagde denne låta, så sa Fripp til resten av bandet: “OK gutter, nå driter vi i hva de andre spiller, og spesielt hva dere spiller selv.” Sånn høres det ut – alle kjører sitt eget løp og ingenting stemmer overens. Belews tekst er et brev han fikk fra sin kone Margaret, som drev på som skulptør på den tida, og brevet beskriver en av hennes skulpturer. Låta har to hakk: taktløs oppbygging og fullblåst ompa-tungrock fra helvete. Det totale fraværet av rytme er veldig spesielt, og gir låta et sterkt avantgarde-preg. En utfordring til alle musikere: Finn ut hva som gir denne låta et system i alt rotet.

5. Thela Hun Ginjeet
Indisk? Nei – anagram. Thela Hun Ginjeet = Heat in the Jungle. See? Historien bak denne sangen er så lang at jeg heller linker dere til Adrian Belews blogg om akkurat den hendelsen. Låta består av spastisk riffing, kvasi-indisk (eller flere anagrammer?), sirene-feedback, intens biljakt-tromming og lydeffekter du aldri skulle tro kom fra et par gitarer. Fet som faen.

6. The Sheltering Sky
Hypnotisk. Tittelen er fra en bok av Paul Bowles, en av beat-generasjonens store forfattere. Han har inspirert Crimson til å lage enda en instrumental basert på hans bøker (“Sartori in Tangier”) i tillegg til at “The Sheltering Sky” er sitert i Police-låta “Tea in the Sahara”, som er litt som en forkortet nattklubbjazz-versjon av Crimson-låta med tekst. Men tilbake til låta in question: Bruford har slept ut en trekloss med sprekker i (African slit drum) som han driver og slår på gjennom mesteparten av låta, mens Belew holder stand med rytmeseksjonen med et vagt østensk og hypnotisk gitarriff under Levins spartanske Stick-basslinjer og Fripps shanai-på-LSD-improv. Spilles helst etter mørkets frembrudd, med brennevinsholdig ved siden av (absint, gin-tonic, whisky, konjakk eller lignende – vi er ikke fjortiser på fest her) idet man leser eksistensialist-litteratur – et av Nietzsches verker eller “Den Fremmede” av Albert Camus er perfekt. Jeg vil nok anta at beat-litteratur også vil passe godt med denne låta.

7. Discipline
Holy…! “Discipline” er et tydelig motstykke til “Indiscipline”, og på en måte de fleste kan gjette seg til utifra titlene. Der “Indiscipline” var bevisst ufokusert og kaotisk er “Discipline” utrolig samkjørt, med usannsynlig god bruk av polyrytmikk – mens gitarene sklir gjennom forskjellige taktarter for hvert riff og veksler takt oftere i løpet av de drøye fem minuttene låta varer enn en vanlig person skifter sokker i løpet av en måned, holder Bruford stand i stort sett 4/4-takt hele veien med små fills og annen galskap (mer afrikansk trekloss-tromme!) mens stakkars Levin må binde dette sammen i en slags kontramelodi på Stick. Det er rart å si det, men polyrytmikken til tross – “Discipline” er utrolig groovy (sitter og nikker i takt til den mens jeg skriver dette her) og nesten dansbar til tider.

Dommen:
Jeg er nå såpass heldig at jeg ikke har noen praktisk kunnskap om King Crimsons pre-Discipline-materiale, og derfor har jeg da ikke noen anledning til å kommentere utviklingen fra In the Court… og utover, men heller se på dette nesten som et helt annet band. Når det er sagt, så kan jeg jo si at dette omtrent er et helt annet band. Det gikk seks-syv år fra det opprinnelige bandet oppløste seg til dette bandet ble dannet, og det ble dannet opprinnelig som et helt annet band. King Crimson er bare navnet, og det ligger fint lite i det navnet nå lenger. Det er mer en metode enn en gruppe mennesker, ifølge Fripp.
Uansett, Discipline er en utrolig fascinerende skive. Gutta er musikalske flinkiser på hver sin måte, men samspillet her er like fantastisk som det er usannsynlig. Man merker fort de ulike innflytelsene fra de forskjellige medlemmene, men kanskje mest fra Belew og hans tid med Talking Heads. Flere steder merker man at de gjør ting for å bevisst bryte etablerte grenser innen populærmusikk (se “Elephant Talk” og “Thela Hun Ginjeet”) mens andre steder bruker de avansert polyrytmikk og kompliserte harmoniseringer innnenfor en setting som allikevel gjør låta overraskende catchy (“Frame By Frame” og “Discipline”) og dette gjør at de får en meget variert plate med bunnsolide låter.

Rick Wakeman sa en gang at progrock er å kunne alle musikkens regler og bryte samtlige på en gang. I så fall er dette en av de mest proggete platene noensinne. Men det er ikke så viktig som at dette er en sykt bra plate. Velpolert og fullstendig uten dødtid, men allikevel med pusterom. En plate for musikere i all hovedsak. Noen låter sitter litt langt inne, så det kommer til å ta tid før du får varma deg opp for hele plata, men det er verdt det. Det er virkelig verdt det.