Alan Parsons Project: Jeg Robot

Da tenkte jeg å begynne en ny serie anmeldelser, med Alan Parsons Project i fokus.

Bakgrunnsinfo: Alan Parsons er for lydteknikere en slags guru, med et rulleblad av en annen verden. Han kan skilte med jobber som assisterende tekniker på Beatles’ to siste skiver (Abbey Road og Let It Be) og hovedtekniker på Pink Floyd-eposet Dark Side of the Moon. Men han trengte noen som kunne peke på folk som trengte en produsent, og det var da Eric Woolfson kom inn i bildet. Woolfson var en av de hotteste låtskriverne i England på den tiden, og var sessionpianist på dagtid. Han hadde jobbet under Andrew Loog Oldham på 60-tallet, og skrevet låter for Marianne Faithfull, Tremeloes, Marmalade og Frank Ifield.

Sammen med Alan Parsons skulle de to danne The Alan Parsons Project, som bestod av at Woolfson skrev låter, spilte keyboard og fom. 1980 sang en god del av dem, mens Parsons produserte, skrudde lyd og bidro på tangenter med jevne mellomrom, vokalrollen var åpen for forskjellige talenter som John Miles, Colin Blunstone og Chris Rainbow, og resten av rollene var fylt av det britiske studiomusikerbandet Pilot, med Ian Bairnson på gitar, David Paton på bass og Stuart Tosh på trommer (tom. denne plata, hvorefter trommene trakteres av Stuart Elliot).

Deres første plate sammen ble utgitt på 20th Century Records i 1976 og het Tales of Mystery and Imagination, en plate forfatteren nå har anskaffet og anmelder i løpet av uka. Basert på Edgar Allan Poes verker, men kanskje for lite “goth” for de fleste; ingen umiddelbar suksess, men Prosjektet fikk en liten tilhengerskare. De fulgte opp Tales… året etter, nå med det noe større plateselskapet Arista i ryggen og en ambisjon om å lage noe basert på en Isaac Asimov-bok. Asimov hadde solgt rettighetene til et filmselskap (noe Woolfson fikk ham til å angre på etter en prat om konseptet) men APP endret bare tekstene og visket vekk et komma, og presto: I Robot.

Førsteinntrykk:

Coveret er rett ut av Hipgnosis’ etter hvert så store portfolio, og er i all hovedsak et artig tittelspill. Som de fleste Project-skivene er det ikke på noen måte spektakulært, men passende og mildt iøyenfallende. Fra mitt platecover-geek-perspektiv kan jeg dog nevne at dette er ikke første gang Storm Thorgerson (Hipgnosis’ de facto-sjef) har leflet med robotmotiver – det første eksemplet er de noe mer berømte robothendene i Wish You Were Here-designet. Jeg er så heldig at jeg har denne skiva (I Robot) på vinyl, hvor du får dette griselekre coveret i hendig gatefold-format. Gromt!

1. I Robot
Tittelsporet starter som noe ut av et B-filmsoundtrack fra 70-tallet, før en syntharpeggio kicker inn og avløser det smått sære arrangementet. Gradvis kommer resten av bandet inn, og vi blir utsatt for noe som høres ut som en Starsky & Hutch-reprise. For de uopplyste – vi snakker sent 70-talls “white funk” på sitt mest selvparodiske. Men det er catchy, og gudene skal vite at hvis noen noensinne har vært i nærheten av å produsere noe funky uten rette kvalifikasjoner (les: etnisk bakgrunn) så er dette nettopp det. Selv når koret returnerer litt under halvveis gjennom låta.

2. I Wouldn’t Want To Be Like You
Og funken glir sømløst over i …mer funk?! Jadda. Denne gangen i singelformat, etter alle kunstens regler – Rhodes-piano? Check. Jazzakkorder? M-hm. Erketypisk funk-rytmegitar med tilhørende sleazeball-solo? Oh yeah! Nervøs nesten-robot shuffle i slagverk-avdelingen? Selvsagt. Lenny Zakatek på vokal? Stopp en halv strømpe… hvem faen er Lenny Zakatek? Som de fleste APP-vokalistene har Zakatek ubønnhørlig gått i glemmeboka, men det betyr på ingen måte at han var dårlig! Snarere tvert imot – denne låta funker ikke med noen andre på vokal. Ferdig arbeid. I løpet av 3:23 er låta over, og vi har blitt revet med av Prosjektets mest diskovennlige og dansbare låt.

3. Some Other Time
Den første APP-låta jeg noensinne hørte, og den rev meg med umiddelbart. Med kombinasjonen flygel, 12-strengers gitar og strykere er du garantert en av de minste, men likefullt en av de vakreste, prog-juvelene i verden. Låta besitter en fantastisk liten melodi som er usedvanlig genial og fengende – først framført på samplet fløyte (takket være noe Parsons & co. kalte en Projectron, noe som høres ut som en glorifisert Mellotron) og senere med valthorn – det absolutt tøffeste instrumentet i et orkester. Peter Strakers gjesterolle som leadvokalist er strålende, og selv om låtas tema er noe obskurt (Overvåkning? Tankelesning? Robot-invasjon?) så er teksten ren poesi: “Could it be that somebody else is looking into my mind / Some other place, somewhere, some other time…” Gripende.

4. Breakdown
Med en kvasi-mekanisk beat (til akustisk trommesett å være) og spenstig bass drar dette mini-eposet i gang. Som med “Some Other Time” har Parsons sett litt utenfor de vanlige vokalistene og brakt inn Hollies-vokalist Allan Clarke, som her tar steget fra lettbent sekstitallspop til søttitallsproggens vide verden. Og du verden for en stemme! Det tar et par gjennomlytninger før du venner deg til hans nasale utbasuneringer, men for en garvet Rush-fantast er dette barnemat. Og da du trodde vannet var trygt, kommer symfonikoret for fulle seil: “Freedom, freedom, we will not obey / Freedom, freedom, take the wall away…” og Clarke demonstrerer hvordan stemmen hans angivelig kan skjære gjennom betong. Etter flere år med prog-studium bak meg har jeg aldri opplevd noe så episk innen rockegenren festet til plate.

5. Don’t Let It Show
Vemodig vakker ballade, med lett kirkeorgel og Dave Townsends sørgmodige tenor i sololøp, kun akkompagnert av et og annet trompetinnslag som grunnlaget for første del av låta før resten av bandet joiner for andre vers, med strykerne hakk i hæl. Dette er en pop-ballade helt etter boka – nesten så man kan si at det ikke kan gjøres mer i popmusikk etter dette. Men bare nesten. Det er jo tross alt erkeklisjéfylt hele opplegget, med unntak av avslutningen, som plutselig tar av i stil med resten av plata som om de første tre minuttene av låta var et forspill. Låta tar opp tempo, og lar vokalisten i stikken samtidig. Men balladedelen rører meg på en måte bare Kate Bush har gjort før, og derfor skal denne låta spilles i min begravelse.

På vinylen er det her første side fader ut, og noen må rusle bort til spiller’n og snu skiva.

6. The Voice
Fortsatt ingen TV-kanal. Og nei, dette er ikke Ultravox-låta i originalpakning heller, men snarere en låt som deler tittel med den. Vi tar enda et dypt dykk inn i “white funk” søttitalls-detektimen-soundtrack-helvete her, med Cockney Rebel-vokalist Steve Harley på vokal og Alan Parsons eget bidrag via vocoder (For mer vocoder-moro, sjekk ut “The Raven” fra Tales…) over noe som høres ut som outtakes fra soundtracket til Charlie’s Angels-serien eller de gamle Shaft-filmene. Wurlitzer med wah-wah, strykere à la Lalo Schifrin og lett og fin helhet i rytmeseksjonen hele veien, temposkifter midt i til tross.

7. Nucleus
Idet “The Voice” fader ut i noe som høres ut som politiradiostøy og morsekoder, blir vi plutselig utsatt for trip-hop hele to tiår før begrepet i det hele tatt blir oppfunnet. Jeg kødder ikke. Det eneste vi mangler er flere telefonsamtale-samples à la Portishead og en basslinje spilt av en fyr på store mengder pot. Kort og godt.

8. Day After Day (The Show Must Go On)
“Nucleus” er i praksis et forlenget forspill for denne låta her. Hva denne låta angår: Sier jeg “Us And Them” så sier dere “HØRT DET FØR!” Og det sa jeg og. Fin liten sak, men i likhet med resten av Floyd/Parsons-alliansen Dark Side of the Moon, så har det ikke all verdens lasting appeal. Fra og med 1980 og The Turn of a Friendly Card kan du vente deg mange av disse, men da er samtlige sunget av Woolfson selv. Denne vinner ‘Oftest Skippet’-prisen på denne skiva.

9. Total Eclipse
Prosjektet hadde et tredje medlem i samme kapasitet som frontgutta Parsons/Woolfson, men som valgte å gjemme seg litt. Dette var Andrew Powell, mannen som året etter dette produserte Kate Bush’s første skive, men som i Prosjektet var ansvarlig for å skrive arrangementer for orkester og kor. Og her slipper frontgutta Powell løs med hans eget stykke: “Total Eclipse”. Powell sparker fra seg med et latterlig komplisert stykke for kor og orkester, med noen godt begravede synthatmosfærer inni alt sammen. Det høres ut som filmmusikk som spiser verkene til Howard Shore, Harry Gregson-Williams og Hans Zimmer til frokost. Men igjen, så leder det ene til det andre, og når synthene kicker inn og du hører et trommesett kjørt gjennom en ekkoboks, da hører du plutselig på…

10. Genesis Ch.1 V.32
Før du løper etter Bibelen: Skapelsen 1-32 finnes ikke. Parsons/Woolfson tar over igjen etter Powell’s ekstravagante solonummer og gir oss et passende futuristisk nummer, som i tråd med konseptet sier at en ny del av skapelsen har kommet med roboten… ooooh, sci-fi! Men herregud, så sinnsykt kult det låter! Akkordprogresjonen og den enigmatiske Rhodes-arpeggioen er prototypisk “Sirius” (Eye in the Sky, 1982), mens gitarriffet er like seigt som trommerytmen, som går med gigantiske monsterskritt à la Godzilla. Legg merke til koret. Powell er vel så viktig som de to sjefene i Prosjektet, og du merker det på denne låta her. Storartet finish!

Dommen:
Så langt (jeg mangler Ammonia Avenue, Vulture Culture og Gaudi for å ha alt) mener jeg at I Robot er Prosjektets desidert beste skive. Den er ambisiøs, men til tider radiovennlig, og den tilfredsstiller alle andre krav til god musikk. Egentlig hadde jeg håpet å slippe å kalle dette favorittplata mi av APP, så jeg formulerer det litt annerledes: Jevnt over er dette deres sterkeste plate. Favorittskiva varierer (akkurat nå prøver jeg å venne meg til Pyramid, som blir neste innlegg), men dette er Prosjektets Moving Pictures. Sånn rent bortsett fra at skiva er litt tungt fordøyelig med mindre du har prog-erfaring. Takler du låter uten vokal? Liker du noen klassiske stykker? Er det greit med låter som bruker to minutter på å starte ordentlig? Og digger du band som tar’n helt ut i studio? Svarte du “ja” på alt dette, så er dette plata du kan begynne med.
Det eneste jeg har å utsette på I Robot er det noe oppløste robot-temaet. Du merker ikke noe særlig til det med mindre du pirker godt i tekstenes betydning og gjør noen liberalt store tankesprang. Og “Day After Day” er grisedøll. Grei i bakgrunnen, men et gjesp ved aktiv lytting.

Unn deg selv I Robot hvis du er ute etter noe spesielt. Samma hva du betaler for den, så er den verdt det.