Alan Parsons Project: Fortellinger om mysterier og forestillinger

Forleden fikk jeg tak i APPs debutskive i remastret 2-discutgave, og gjør et lite hopp tilbake til Prosjektets første verk før jeg går videre med 1978s Pyramid.

Debutskiva til APP er basert på verkene til Edgar Allan Poe, uten at det er nevneverdig mye goth inne i bildet. Snarere setter dette standarden for platene som kommer. Ved siden av originalutgivelsen på 20th Century Records (som inntil 2007 bare fantes i vinylform) var førsteutgaven på CD, utgitt i 1987, tungt remastret og remikset av Parsons. Men heldigvis: Alan Parsons er ikke George Lucas. Sammenlignet er faktisk 1987-miksen å foretrekke til tider. Mer om enkeltforskjellene underveis.

Førsteinntrykk:

Jeg er fristet til å si at coveret gir ikke et veldig spennende inntrykk, men det er noe ved Deluxe-pakka som fenger. Men det må da sies at skjønnheten kommer innenfra. Bildebruken inne i coveret er mye mer spennende enn utsiden.

1. A Dream Within A Dream
Her merker man den første store forskjellen mellom de to versjonene av plata. Der originalen fader inn på psykedelisk vis, har man i 1987-versjonen åpnet med en forkortet versjon av diktet, lest av ingen ringere enn Orson Welles (spilt inn til en promo for skiva på 70-tallet, noe som forklarer Welles’ gjesteopptreden to år etter at han parkerte). Bortsett fra dette er det få forskjeller. Litt endring i trommelyden mellom versjonene, men det gjelder for alle låtene. Blokkfløytene spilles av Billy Lyall, og bidrar kolossalt til stemningen i åpningen. Ellers fungerer låta bare som et forlenget forspill til platas mest berømte låt…

2. The Raven
Den mørke og mystiske basslinja fra forrige låt smir den sammen med denne, som bare endrer seg subtilt idet Parsons selv entrer med Prosjektets første vokal (med første bruk av vocoder i en pop/rock-låt noensinne). Alle bør i det minste kjenne til diktet, men i denne drakten har Poes mest kjente dikt endelig fått en kortversjon verdig. Parsons’ robotvokal er usannsynlig creepy, men ikke på den “ooh, gotisk/viktoriansk/Tim Burton-horror” måten. Det er den ukonvensjonelle presentasjonsformen som hovedsaklig får dette til å høre så grimt ut. Videre: Idet Parsons har levert de to første versene, introduseres “refrenget” med et brak: “NEVERMOOOOOOOOORE!” og vi sier hei til vokalist Leonard Whiting, kjent fra Zefirellis “Romeo og Julie”. Så vi har en skuespiller som eter de fleste yrkessangerne til frokost. Og her hjelper han Parsons/Woolfson-partnerskapet med å gjøre “Quoth the Raven: Nevermore” til et catchy refreng. Han får det til. Ellers er det klassisk Prosjekt-arrangement med diverse strykere smakfullt flettet inn bland band og Wurlitzer-piano og ting. Spiller du dette på et skikkelig anlegg, har du makt til å sette gudsfrykt i hardcore-ateister.

1987-miksen smekker på en gitarsolo etter tredje vers, spilt inn for the occasion.

3. The Tell-Tale Heart
“VRÆÆÆÆÆL!” Bandet spiller bluesbasert shuffle-tungrock med stereo-gitar og plekterbass, og på vokalen gjester Arthur Brown, mannen som gjorde skriking til kunst (Jungeltelegrafen påstår at stemmen hans spenner over hele fire oktaver). Når hans skrik innleder låta, vet vi at en sinnsyk heisatur av en låt er i anmarsj. Og når han da i tillegg skal synge “The Tell-Tale Heart”, om en fyr som blir drevet til vanvidd av et øye og dreper gamlingen som eier det, for så å gjemme alt sammen og bli avslørt av en hallis når politiet kommer på visitt etter at naboen ante ugler i mosen. Brown gauler seg gjennom låta med så stor overbevisning at du nesten skulle tro at det bar rett til lukket avdeling så snart vokalen var i boks. Men han er ikke den eneste som gjør låta briljant. Melodiene og akkordprogresjonene i “Tell-Tale Heart” er usedvanlig velskapte og godt gjennomførte, og strykerbrekket midt i låta og jukseoppbyggingene derefter gir dette nummeret en utrolig stemning. Dagens utfordring: Prøv å si meg ærlig at du ikke får frysninger når Brown skriker av full hals: “It’s the eye of the Devil himSEEEEEEEEEEEELF!” The stuff epic is made of.

Ikke mye er forskjellig mellom de to utgavene av “Tell-Tale…”, men etter å ha A/B-testet de to, merker man at strykerne løper litt mer løpsk i originalen, i tillegg til at det er brukt andre ad-lib hyl fra herr Brown (sikkert fra gamle outtakes og masterbånd).

4. The Cask of Amontillado
Fra rockegalskap til balladegalskap. John Miles overtar stafettpinnen, og slipper å hoppe etter Wirkola takket være radikalt stemningsskifte. Søk opp originalteksten på Google, og hør på denne ved siden av. Noen ville kanskje ment at 4/4-seksjonene (instrumentalpartiene etter “refrengene”) er malplasserte i denne sammenhengen, men ikke faen om det kan gjøres annerledes. Miles spiller stort sett Montresór, den grovt fornærmede eieren av amontilladoen (en type sherry) som bestemmer seg for å hevne seg på Fortunato (sunget av Terry Sylvester i refrengene) ved å lure ham ned i sin mørke og fuktige vinkjeller, lenke ham fast etter armene og mure ham inn i veggen. Det er noe mørkt, dystert og særdeles forstyrrende ved Miles’ vokal i versene, mens refrengene høres ut som Beatles post-Sgt. Pepper gone horribly, horribly wrong, komplett med ooh-kor og tostemt samspill mellom Terry og John. Og det er her det går VIRKELIG over alle støvlesteiner. For mens låta så langt har gått i 6/8 (valsetakt på norsk), skiftes det til 4/4-takt idet refrenget er over, trommisen viser muskler, og orkesteret går bananas. En artig sak jeg har meget sans for, denne amontilladoen. Låta, ikke sherryen. Sherryen har jeg ikke prøvd. Men nå har jeg litt lyst, merker jeg.

Parsons har tuklet relativt lite her. Vekta er skiftet litt på her og der, men det er vel bare å vente seg. Han har nok lagt til litt ekstra synthbacking til strykerne, men det er i så fall subtilt som få.

5. (The System of) Doctor Tarr and Professor Fether
Forrige låt går over i et salig spetakkel, som høres ut som en sirkusutflukt med gjesteopptreden fra fruktkakeavdelingens innsatte. Men så settes bandet i sving, og Jack Harris finner opp growlingen. Før i tiden skjønte man hva folk growlet. Kanskje mest fordi dette høres ut som rapesynging, men men. John Miles er for øvrig vokalist her også, og liker ham kanskje best i roller som det her, hvor han får rocka litt. Mer om det rundt midten av 80-tallet, med “Stereotomy” og “La Sagrada Familia”. Ellers kan jeg melde at bandet er i god sving her, og rocka seg inn på Topp 40 på øyriket med denne. Forstå det den som kan – ikke er det Poes mest kjente (en venninne av meg som har lest mye Poe kjente ikke til denne) og tittelen er lenger enn de fleste popsingler. Men bra valg musikalsk sett, det var det. Legg merke til Woolfsons resitering av “The Raven” og “Dream Within A Dream” mot slutten!

Her merker jeg flest endringer fra originalen, hovedsaklig ved at Parsons har lagt til et kirkeorgel og tryllet frem et desidert romsligere trommespor. Det er jevnt over mer punch her, eller – det er her du merker remiksinga sterkest. Originalen preges av en utrolig dvask skarptromme og et scat-kor som er skrudd litt for høyt i miksen. Grunnen til at vi ikke sier at George Lucas “dro en Alan Parsons” på SW-trilogien er fordi det Parsons gjorde med ToMI faktisk var forbedringer, og fordi AP var villig til å anerkjenne originalmiksen.

6. The Fall of the House of Usher
For de av dere som husker forrige anmeldelse: Andrew Powell er kreditert sammen med Parsons og Woolfson som låtskriver. Det bør si litt. “FotHoU” er dog mindre Stravinskij enn det “Total Eclipse” er, men til gjengjeld er “FotHoU” sju minutter lang og delt i fem deler. Go figure. Delene I, III og V (“Prelude”, “Intermezzo” og “Fall”) er stort sett orkesterstykker og var tatt opp i Kingsway Hall, mens de to lengre delene II og IV (“Arrival” og “Pavane”) er tatt opp på Abbey Road og består av Prosjektets etter hvert mest vanlige lineup – med unntak av trommis Stuart Tosh som ble erstattet av navnebror Elliot etter I Robot – gitarist Ian Bairnson, bassist David Paton og Woolfson selv på tangenter. Blant gjestene finner vi Curved Air-keyboardist Francis Monkman, Parsons selv på Projectron og synth, og andre tangentbidrag fra Andrew Powell.

Orson Welles dukker opp igjen i ‘87-miksen, som nå crossfader inn på slutten av “Dr. Tarr and Prof. Fether”. Ellers er det kun forventede endringer.

7. To One in Paradise
Hadde Beatles fortsatt sine eventyr i LSD-land hadde de laget en låt som denne. Terry Sylvester leverer varene for de som liker sånt. Og med ’sånt’ mener jeg ‘muzak’. Poe-kjennerepleier å si at denne har minst med originalteksten å gjøre. Så dette er, i likhet med “Day After Day” fra I Robot, en avslappende liten sak som nytes best som bakgrunnsmusikk en lun aften. Men til vanlig blir dette litt søvndyssende.

Ingen åpenbare forskjeller mellom de to versjonene utenom den vanlige finishen.

Dommen:
Først det viktigste: Begge versjoner er omtrent like kurante. Der Parsons fant det for godt å fjerne et eller annet, satte han inn noe like kult. Se åpningen på “FotHoU”, som er like kul i begge versjoner, men på forskjellige måter.
Anyway. Debutskiva til APP minner meg på noe veldig viktig. Toto-fans som også liker prog er nødt til å høre dette. Eller noe som helst av Prosjektet. Og det har tre grunner: 1) Prosjektet var først ute, og derfor oppfant de studiomusikerpoprock med prog-tilsnitt. 2) Ethvert band som kan regnes utifra hele skiver fremfor singler er alltid overlegent bedre, og der Toto har bra singler, har Prosjektet hele skiver. 3) Prosjektet hadde decency til å si “Nok er nok” på slutten av 80-tallet (Alan Parsons’ soloskiver er pr. def. ikke en del av diskusjonen siden Woolfson var den bedre halvdelen). Og hadde Toto baller nok til å lage konseptalbum? Tru’kke det, gitt.
Med det ute av systemet vil jeg si følgende: De fem første låtene har nok for seg på egen hånd, og med “FotHoU” er det enda bedre. Som med I Robot er det alltid én låt som er skikkelig dvask sammenlignet med resten, i dette tilfellet “To One in Paradise”. Men som sagt, det er kanskje fordi den, og “Day After Day” rett og slett er en smuule malplasserte på plater som ellers har så høy Jim Steinman-faktor at man nesten venter at balladene skal være av power-typen, men så er dette Alan Parsons Project, hvor balladene heller er chillout-verdige poplåter. Go figure. Dette har likevel ikke nok vekt til å dra med seg skiva i dragsuget, siden de to sangene ikke i og for seg kan kalles dårlige. Dølle, ja. Dårlige, nei.

Men til syvende og sist, Parsons og Woolfson satte en standard her som andre band ville ha kalt en møllestein av urealistiske dimensjoner. Men som kjent, duoen kjenner omtrent ikke grenser og tar utfordringen på strak arm. Og historien viser at de hadde kapasitet til å overgå seg selv ved flere anledninger. At de ikke hadde latterlig mange hitsingler à la Beatles er ufattelig.