Alan Parsons Project: Pyramide

Long overdue, men men. Neste steg i APP-diskografien er Pyramid fra 1978.

Førsteinntrykk:

Typisk Hipgnosis-cover her. Ikke så veldig mye å si annet enn dette: “Nytes best på vinyl.” Gjelder både musikken i seg selv og coveret. Plata tok tittel og tema fra Patrick Flanagans bok “Pyramid Power”, utgitt i 1973 og som hadde som tema disse merkelige prismene som figurerer overalt, bare du ser etter. Og hvis du ser etter pyramider på coveret, så ser du mye rart. Derfor anbefales vinylutgaven – mer snadder for pyramidologer inne i utbrettsomslaget (Kan Sprakradet gi oss en god oversettelse av “gatefold”?).

1. Voyager
Åpningen av plata er kanskje den mest effektive kombinasjonen av fire noter jeg har hørt (C – F – Ab – G, en slags Fmadd9-arpeggio, tror jeg). Åpningen er stemningsfull, mystisk og helt i tråd med det du kan forventet av Prosjektet. For anledningen med en litt østensk vri på det hele. Når jeg tenker over det, så er hoveddelen av denne låta ikke så ulik “A Dream Within A Dream” fra Poe-skiva. “Voyager” glir så glatt over i riffet til neste låt…

2. What Goes Up…
David Paton jobber til vanlig som bassist i Pilot, hvis medlemmer nå var Prosjektets faste band, med unntak av Stuart Tosh, som etter forrige skive ble erstattet av navnebror Elliot. Men på denne låta er det David Paton som synger, i samspill med Dean Ford (som vi hører mer av lenger nede). Patons stemme er for så vidt veldig i tråd med Prosjektets sound, og ikke veldig ulik Chris Rainbow, som vi får stiftet nærmere bekjentskap med på Eve. Men “What Goes Up” er en artig sak. En pop-låt uten sidestykke arrangementsmessig, til tider episk, til tider hypnotisk, til tider vennlig, til tider overveldende. Schizofren much? Jah. Men gud, jeg elsker det! Og strykerne tar oss videre til neste låt…

3. The Eagle Will Rise Again
Fun fact: Vet du ikke hva det gitaraktige instrumentet som spiller versakkordene er for noe? Eric Woolfson gravde ut alskens merkelige arkaiske tangentinstrumenter (bl. a. klavikord og cembalo) og overdubbet disse. Men i motsetning til det vi venter av f.eks. Brian May, så har vi ikke harmoniseringer, men alle instrumentene spiller de samme notene. Go figure.
Vokalen er forøvrig sårt og vakkert levert av Colin Blunstone, som til tider minner om Dave Townsend (som sang “Don’t Let It Show” på I Robot) men som samtidig er ganske annerledes. Du kan si de fyller samme funksjon, men på forskjellig måte. Denne funksjonen er åpenbar: Vakre popballader. Og Colin leverer varene i en låt som unikt nok også kan skilte med en dose av denne gjennomgående mystikken.

4. One More River
Etter Blunstones sippeballade er det oppfriskende med synth-funk-shuffle-rock med vår alles Lenny Zakatek på vokal. Selv med småpsykedeliske “refreng” går det så det suser, mye takket være Phil Kenzies saksofonsolo, som feier gulvet med brorparten av alle gitarsoloene jeg har hørt opp gjennom. En meget catchy og fin låt, som hverken gjemmer seg eller stikker seg ut. Kunne sikkert ha gjort seg som singel. Men det var vel det at vers/refreng-skillet eksisterer ikke i “One More River”. For å finne ut hva som er hva, er du pent nødt til å spørre Eric Woolfson eller noen av de andre involverte. Jeg klarer ikke å definere det. Men bryr jeg meg egentlig? Nei. Låta er steintøff.

5. Can’t Take It With You
Apropos småpsykedelisk… Dean Ford markerer territorium som leadvokalist i denne sære perlen av en låt. Bare Pink Floyd har laget mer stoner-vennlig arrangement på megabudsjett enn det Parsons/Woolfson-kollektivet har gjort her. Legg merke til “One More River”-referansen på slutten av refrengene. Ellers er denne helt på det jevne, men med en meget morsom tekst.

6. In the Lap of the Gods
Intet eksisterer så episk som “In the Lap of the Gods”. Ord blir fattige. Selv etter å ha spilt plata så mange ganger som det jeg etter hvert har gjort, så blir jeg like overveldet hver gang. Igjen viser Parsons at røttene hans er dypt festet i proggen, og slenger inn “Voyager”-arpeggioen. Sånne ting er jo bare dritkult. Anyway. Dette er en av de låtene hvor Andrew Powell har kjørt på med de drøyeste symfoniske arrangementer, så grandiose at de får Metallicas S&M til å høres like gjennomsnittlig ut som en Rihanna-release! Jeg kødder ikke. Og det på fem og et halvt minutt!

7. Pyramania
Med en pangstart og et tikkende honkytonk-piano (ja, du leste riktig, og nei, det kan ikke beskrives annerledes) starter den desidert snåleste saken på plata. “Pyramania” er et dypdykk i en slags galskap, besettelse som sinnsforstyrrelse i lydform. Mens andre kjenner ham fra “Day After Day”, er Jack Harris for meg alltid forbundet med “Pyramania”, låta som gav folkehysteri et ansikt. Og sannsynligvis den eneste låta i verden som har synth-tubasolo. I am not making this up. Duncan Mackay må ha hatt det sært i studio. Antagelig den svakeste låta på plata, fordi den er så vanskelig å håndtere.

8. Hyper Gamma Spaces
Tilbake til “Dark Side of the Moon”. Du husker den, ikke sant? Vel, “Hyper Gamma Spaces” er “On The Run” på steroider. Parsons selv tar center-stage med Projectron-kor og Wurlitzer, og riffer over en syk liten synth-shuffle. Dette er nok favorittlåta på denne plata her, og prototypen på “Mammagamma” fra Eye in the Sky. Mer om den senere. Stort mer er det ikke å si, annet enn at denne låta er steintøff. Soundtracket til en biljakt i en detektivserie fra det sene 70-tallet.

9. Shadow of a Lonely Man
Når støvet har lagt seg etter Parsons’ Floydianske sprangritt, tar John Miles mikrofonen til en følsom pianoballade som tar for seg berømmelsens pris. Denne låta er Prosjektets egen “My Way”… i det minste inntil 1986 og “Limelight”. Men jeg personlig mener både “Shadow of a Lonely Man” og “Limelight” er å foretrekke før “My Way”. Beklager Frankie, men du er overspilt. Heller John Miles’ sarte tenor, sier nå jeg.

Dommen:
Når alt kommer til alt, så er Pyramid Prosjektets glemte juvel. Med unntak av den noe vindskeive “Pyramania” (ironisk nok låta mest tro til pyramide-konseptet) og de til tider nesten for grandiose utskeielsene i “In the Lap of the Gods”, i den grad APP kan være for grandiost. Men med spor som “Can’t Take It With You”, “One More River” og den fantastiske “Hyper Gamma Spaces” kan man bare bøye seg i støvet.
Men viktigst er likevel trippel-låta som åpner skiva – “Voyager/What Goes Up/The Eagle Will Rise Again” utgjør en stor del av plata, og rettmessig så. Mye trøkk, episk komposisjon og flotte teksturer som hever standarden for produsenter overalt. Alan Parsons kan sakene sine, og er ikke redd for å vise oppkomlingene hvor skapet skal stå. Pyramid, i likhet med resten av Prosjektets portefølje, er ikke spesielt eksperimentell i form, men i teknikk. Lydbildet er enormt, og pop-aspektene ligger et par år foran resten av bransjen. Og du kommer ikke utenom det at Prosjektet også innebefatter Andrew Powell og hans strykerarrangementer, som er med på å skape et grandiost lydbilde. Selv når punken her på slutten av 70-tallet fikk fullt fotfeste i bransjen, så overlevde band som Pink Floyd, Saga, Camel og Alan Parsons Project, fordi de innså at punken hadde lite med musikk å gjøre. Disse bandene overlevde i stor grad punkens “kjemper”, og både Saga og Camel er fortsatt aktive band.

Uansett, jeg kommer ikke bort fra det faktum at Pyramid er en fantastisk skive. Anbefales på det varmeste. Den er noe jevnere i utførelsen enn I Robot, men av en eller annen merkelig grunn dårligere representert i APPs ettermæle. Så langt er Pyramid en god kandidat til Prosjektets #1-plate, på grunn av sterkere tema og jevnere lydbilde.