Konsertanmeldelse: Ultravox @ Edinburgh Playhouse
Posted by Axel den 24 april, 2009
Vi avbryter det oppsatte programmet for en nødanmeldelse av kanskje tiårets største begivenhet: Den 10. april skjedde det som ingen trodde skulle skje. Men det skjedde, og jeg så det, med mine egne øyne.
Under de styggeste omstendigheter forsvant Ultravox fra musikkbransjens søkelys. Vokalist/gitarist/kokk/filantop/litenfyr Midge Ure hadde tatt en timeout etter knallskiva Lament, hvor han jobbet med Bob Geldof på Band Aid-låta og organiserte Live Aid. Da han bestemte seg for å øve med bandet for å spille på Live Aid, oppdaget Midge at han ikke lenger tenkte på samme plan som resten av gutta, og at gutta ikke lenger var like samkjørte i tankegangen. Det, i tillegg til at keyboardist Billy Currie nettopp hadde anskaffet masse nye brett for å erstatte den gamle riggen (som låt en million ganger tøffere) med masse nye greier og at Midge hadde kjøpt seg sampler (en Emulator II, hvis du lurer) som låt som 8-bit opptak gjør – ullent – så så det dystert ut for det som skulle bli den siste konserten Ultravox spilte sammen. Men på gamle Wembley stadion i London var Ultravox det eneste bandet med stemte instrumenter (sånn ca.) til tross for skrantende samarbeid, og lød desidert best av alle på showet. Og det at en fullpakket Wembley klappet i takt til “Vienna” – før Queen i det hele tatt hadde vært på scenen – er et testament til gruppas kollektive awesome. Dessverre røyk dette over bord Spinal Tap-style kort tid etter; trommis Warren Cann fikk fyken, resten(e) av gruppa spilte med akustiske arrangementer (tvi!) og han fjotten fra Big Country, og Ultravox ble till U-Vox. Fansen refererer til denne gruppas skive som “the (Dreaded) Pink Thing” og alle involverte har kalt den en vederstyggelighet siden. Bassisten trakk seg helt fra bransjen og ble psykiater, Midge lærte seg å lage mat på siden av solokarriéren og Billy Currie har småknotet for seg selv uten at nok folk har brydd seg.
Så nå, snart 30 år siden “Vienna” ble skrevet, i prosessen med 2-diskutgivelser av de fire-fem platene Ultravox ga ut, kom det plutselig en mail fra deres gamle manager Chris O’Donnell, som lurte på om dette kanskje ikke var anledningen for en gjenforening. Plutselig virket dette som en fin idé, og de klarte til og med å slepe Warren over dammen for å øve til en turné av de britiske øyer. Denne turnéen begynte i Edinburgh den 10. april, og på 3. rad, rett foran disse fire middelaldrende gutta, stod jeg og Maria, en venninne som er litt over middels småforelsket i den nå 55 år gamle Midge Ure. Og jeg så at det var awesome. Her følger en låt-for-låt-anmeldelse fritt etter hukommelsen:
Astradyne: Åpningslåta. Det tar nøyaktig tre mekaniske “tikk” fra laptopen til Warren før hele salen gjenkjenner låta og applauderer høylydt, som seg hør og bør. Låta er en skikkelig tour de force i settet, og setter skyhøye forventninger fra start av. Den 7 minutter lange instrumentalen inneholder intet mindre enn 3 soloseksjoner i rask rekkefølge, spilt respektivt på el-fiolin, el-piano og synth – alle instrumenter traktert av Billy Currie. Stakkaren var ikke helt varm i tøyet når han stagget frem på scenen med fela i nevene, men fansen elsket det! Og han spilte så det sang i veggene! En låt som i prinsippet er for blodfansen, men som er så fantastisk live at det kan gjøre forskjellen mellom “casual fan” og “stalker”, stort sett.
Reap the Wild Wind: En forventet oppfølgingslåt, med allsang fra publikum. Midge glemmer teksten i 2. vers og det er først da at jeg skjønner at vi ser dem live. Det gjør ikke noe – han er god til å improvisere. RtWW er helt på det jevne, men ekstra kul å se dem spille live. Gutta har det gøy på scenen, og det synes.
Passing Strangers: Oh yes! Her er Ultravox i sitt ess – fjellstødig tempo, steintøff gitar fra Midge (den samme gråmalte Ibanez Roadster’n han brukte på 80-tallet!) og moro for gruppas egen “quiet man” Chris Cross, som får vise muskler på denne låta med blytung bassgang – klassisk Trace-Elliott drive-tone!
We Stand Alone: Det første beviset på at dette ikke er noen greatest hits-turné – “We Stand Alone” er et albumkutt fra Rage in Eden med masse gusto – synthbass, masse kule synthteksturer og sammen med “Passing Strangers” en av låtene hvor man legger godt merke til Warren, som fortsatt nikker i takt med skarptromma! Kisen blir 60 til neste år og har mer futt i seg enn en flaske tabasco! Det er verdt å sjekke ut denne låta – en godt gjemt liten juvel i diskografien!
Visions in Blue: Oi oi oi… Lyset dempes til en mørk blåfarge, Chris spiller noen dype synthnoter, og Midge står foran publikum nesten som en prest idet han lirer av seg en av de beste vokalprestasjonene sine den kvelden. Han feiget ut på slutten (opprinnelig er det et drøyt skifte fra dyp crooning til full gauling helt på slutten) men jeg gir kisen credit for en elegant løsning. Jeg grein, og det er jeg litt stolt av at jeg kunne gjøre og samtidig synes at det er helt ålreit. Det er en fantaskisk live-versjon på Monument-skiva, forøvrig.
I Remember (Death in the Afternoon): Tempoet tar seg opp, Midge tar på seg gitaren igjen, og Billy viser multitaskingsmuskler: To keyboards unisont, piano og synthstrykere. Props til Midge for fet gitarsolo! Fett å se at han fortsatt kan levere på den fronten med så mye feeling – han spilte med lukkede øyne hele soloen! Enda et albumkutt fra Rage in Eden, og enda en låt som virkelig skinner live.
The Thin Wall: En singel fra samme skiva som forrige låt. Her husket faktisk Midge teksten, noe som imponerte meg. Den er ikke akkurat lett å holde styr på, for å si det mildt. Billy spiller fiolin på denne også. Høy stil, med en god dæsj synth-funk – jeg tror jeg danset.
Mr X: WOW! At denne låta var så fet live hadde jeg aldri trodd! “Mr. X” er, som “Astradyne” en typisk blodfan-låt, med Warren på vokal siden han slipper å spille selv (og nå slipper han å være redd for at trommemaskinen kommer til å drite på seg eller få anfall). Lyset ble mørkt, og LED-skjermene bak viste en hvit X. Stemningsfullt til tusen, og en god erstatning for Kraftwerk nå som Florian Schneider har takket for seg. In fact – dette EIER Kraftwerk, og det er sterke ord hos meg!
One Small Day: En av singlene fra Lament – skikkelig gla’låt. Midge får leke rockestjerne og synger feil tekst i samtlige refreng, fansen gir fortsatt beng og synger riktig tekst. Det blir klapping i takt til henda faller fra hverandre, og gitarsolo. Gøyalt og godt.
All Stood Still: Ein klassikar! Det virket ikke som om mikrofonene til Chris og Warren funket her, noe som sugde litt. Flaks jeg kunne teksten sånn at illusjonen ble opprettholdt! Fantastisk soloparti, og plettfri spilling fra Warren og Billy, som ikke så ut til å savne den gamle Odyssey-synthen sin et sekund under soloen…
Rage in Eden: Platelogoen på skjermene! Dette er en av veldig få låter som høres umulig ut å gjøre live men som ikke er det likevel. Med tanke på at refrenget er refrenget fra “Deat in the Afternoon” spilt baklengs, så skulle man tro at de måtte ty til litt playback. Men neida. Billy spiller fiolin over det, sånn at du ikke legger merke til at Midge og Warren bare lissom-chanter inn i mikrofonene. Veldig stemningsfullt uansett, og synthbassen som kicka inn i andre vers forårsaket sikkert spontanavføringer hos de som stod rett ved PAen.
Lament: Ballade! Med tittelsporet fra bandets siste skive (Don’t mention the Pink Thing!) dannes bilder inni hodet av fjellturer i det skotske høylandet med en eller annen modelldame i grå ullgenser og Lady Diana-frisyre… Ahhh, good times… Flott vokal av Midge, ikke så flott vokal av fansen (les: meg). Stilig synthsolo av Midge, flott overgang til neste låt av Billy…
Your Name (Has Slipped My Mind Again): BANG…! BANG…! En lyspære dingler i skjermene bak bandet, og Midge tasser rundt på scenen med en veldig rar mikrofon. Dette er den låta jeg skipper oftest på plata, men etter konserten er jeg snillere stilt overfor den. Det er noen låter som er sånn – du må se bandet spille den for å få med deg at det er fett.
Vienna: Er jeg nødt til å fortelle deg at å se denne låta her er altfor mange forskjellige typer awesome? I så fall… Hvis du aldri har hørt “Vienna” før, så finnes YouTube. Du skylder deg selv å høre den. Og live…? Ord blir fattige. Det er soundtracket til et tiår for meg. Et tiår jeg aldri opplevde selv, men gud bedre, hvor jeg hadde følt meg hjemme der hvis folk digga sånt som dette! Vi klappet i takt med trommemaskinen og gaula med Midge idet han sang av full hals og nailet kanskje kveldens vanskeligste vokalparti! EPISK!
Hymn: Og hvordan topper de det? Med “Hymn”. En skikkelig erkehit fra Quartet, med Billys legendariske synthsolo, usedvanlig catchy refreng og tidenes beste bruk av Melodi Grand Prix-modulasjonen (et helt trinn opp før de siste refrengrepetisjonene)! Det var fortsatt et par låter som manglet for en komplett kveld, og jeg merket at de begynte å nærme seg ferdig, men jeg dreit i det – det beste med showet var ennå på vei…
Dancing with Tears in My Eyes: Den andre store hiten ved siden av “Vienna”, også en høydare blant publikum. Det var stort, det var gøy, og det rocket hardt. Elsk på den forlengede outroen!
The Voice: HOLY SHIT. Det gikk akkurat opp for meg at jeg har sett Ultravox spille “The Voice” live! Dette var låta som frelste både meg og Maria i hine hårde dager, og den er fortsatt like møkkaepiskdigergigantisk som det den var da jeg først hørte den. Refrenget bosetter seg i hjerneveggen ofte i flere uker i strekk, og er perfekt for publikumsdeltagelse. And did we ever! Men det er ikke det tøffeste med låta, oh no! For når de spiller live, så er det ekstrasolo av Billy mens roadiene fisker fram tre el-trommer og stiller dem opp helt foran på scenen. En etter en kommer Midge, Billy og Chris frem og spiller med Warren i kanskje en av de mest episke trommeseksjonene du kan tenke deg! Og før du spør, ja – jeg har sett Rush live, jeg har sett Neil Pearts trommesolo. Han har ingenting å si mot disse gutta. Detta er noe ganske annet, serru! Trommeoutroen på “The Voice” har vært praksis ihvertfall siden ‘82 og sikkert på ‘81-turnéen også – det er videoer på YouTube. Så kan du tenke deg at jeg har sett dette live, og så kan du legge deg i fosterstilling på badet og grine i ren misunnelse.
———-
Sleepwalk (encore): Det var heldigvis krutt nok i gamlekara for en encore, og som sådan var “Sleepwalk” et godt valg. Elektro-rock med høy puls og synthsolo, kan man ønske mer? For min del kunne de godt ha spilt alle låtene som de ikke allerede hadde spilt, men det gjorde ikke så mye. Det var awesome at de spilte sammen igjen! For første gang siden 1985, og jeg var der!
