Alan Parsons Project: Vendingen av et vennlig kort

Og vi vandrer ENDELIG videre til neste plate fra d’herrer Parsons og Woolfson – året er 1980 og plata heter The Turn of a Friendly Card (heretter forkortet til ToaFC). Temaet er veldig i tråden med det gutta drev med på den tida; etter å ha flyttet til Monaco for inspirasjonens skyld mens de lagde Eve, fikk de et innblikk i kasinoenes vide verden. Og temaet på ToaFC er derfor gambling.

Førsteinntrykk:

Et flott platecover, i grunnen. Med et veldig enkelt motiv i tråd med temaet er dette en god indikasjon på en del av innholdet – flere av låtene har et noe sakralt tilsnitt, og jeg ser ihvertfall en slags sammenligning mellom kasinoer og kirker – begge har en tendens til å få deg til å føle deg veldig liten når du er konfrontert med din foretrukne gud, om han måtte være høyt i sky eller i seddel og mynt. Nuvel.

1. May Be A Price To Pay
Andrew Powell dirigerer blåserekka inn i åpningsfanfaren på denne skiva, og synthbruken merkes litt senere. Og før du veit ordet av det er det plutselig noen som synger! Jepp, APP har forlatt formelen med åpningsinstumental enn så lenge, og gir Elmer Gantry den store æren av å være førstemann til å synge på et av Prosjektets åpningsspor. Det går unna, Gunnar. Hvis du kjenner John Miles’ sangstil fra senere låter som “Stereotomy” eller “La Sagrada Familia”, så er jaggu ikke dette langt unna. Gantrys stemme har trøkk så det holder. Ellers er låta veldig filmaktig i utførelsen, dvs. den høres ut som et soundtrack, noe som er gjennomgående for plata. Ikke nødvendigvis en dårlig ting, mind you.

2. Games People Play
En nestenreprise av “Damned if I Do” drar i gang alles kjære Lenny Zakatek idet han kaster seg over nytt materiale. Her har vi til og med kanskje den mest kjente APP-låta med Zakateks stemme. Velfortjent, men personlig synes jeg “I Don’t Wanna Go Home” er hakket bedre og kulere både i utførelse og vokalprestasjon. Dog, “Games People Play” er jo, uansett hva jeg måtte mene om “I Don’t Wanna Go Home”, unektelig mer catchy enn sin etterkommer, både med intro/brekk-greia og refrenget. Og uansett er jo “I Wouldn’t Want To Be Like You” sløyere enn alt annet.

3. Time
Eric Woolfson debutere her som vokalist med kanskje den største søvngjenger-balladen du kan tenke deg. Men sånn rent bortsett fra det er dette utrolig digg å høre på. Bare nevner i en bisetning at en av grunnene til at det tok så lang tid før Woolfson debuterte som vokalist var fordi Parsons hadde et snev av mistillit til stemmen hans. Parsons tok feil, og det ble bevist to ganger – først med denne her som ble en lettvekter i softrock-ringen og så med låta som ble Prosjektets varemerke, “Eye in the Sky” fra neste skive. Au…

4. I Don’t Wanna Go Home
Som nevnt ser vi Zakatek i noe mer eksperimentell drakt på dette sporet. Jeg ville nok si at dette er nærmere Prosjektets barndom, og bærer preg av både ToMI og I Robot til tider. Åpningen er grundig creepy, slik vi veit at Prosjektet liker det, før låta begynner på alvoret. Rytmene og oppbyggingen er intrikat, men gjennomtenkt og stilfull – spesielt den trippel-trackede rytmegitaren i versene – og Zakatek får en anledning til å dra på så øra flagrer her. Legg merke til det nesten Michael Jackson-aktige hylet hans mot slutten. Sjef!

5. The Gold Bug
Ennio Morricone skulle ønske han hadde skrevet åpningen til denne låta. Det er en eim av spaghetti-western i lufta når Alan Parsons selv entrer scenen på… plystring! Resten av låta går inn i noe som minner mer om soundtracket til Ocean’s Eleven eller noe, siden temaet tross alt er gambling. Den sleazy saksofonsoloen (som allikevel er latterlig tøff og som ble spilt av en sessionmusiker fra Paris som ingen husker hva het) og strykerne som bærer et sterkt preg av en rar hybrid av Morricone, Lalo Schifrin og 70-tallet er de to store bidragsyterne til denne stemningen. Sammen med “Mammagamma” har du de to beste instrumentalene til Prosjektet.

6. The Turn of a Friendly Card (The Turn of a Friendly Card, Pt. I/Snake Eyes/The Ace of Swords/Nothing Left To Lose/The Turn of a Friendly Card, Pt. II)
Åkei, skal vi se… Vi har en låt. Som egentlig er fem. Men som går godt over i hverandre. Derfor høvler vi alle over en fjøl.
Låta åpner med “Part 1″, som er et lett pianobasert nummer anført av Chris Rainbow, for en gangs skyld uten Beach Boys-harmonier. Refrenget har en linje som er en skikkelig bitch å synge uten å høres ut som en 14-åring i stemmeskifte. Et testament til hr. Rainbows mestring av stemmen som instrument.
“Part 1″ glir så over i “Snake Eyes”, som på et tidspunkt ble utgitt som separat singel. Det er en ganske kul del-låt, man ikke min personlige favoritt. De lovpålagte casino-lydene (for øvrig tatt opp i et ordentlig casino i Monaco på angivelig høyst ulovlig vis, iflg. Parsons) er for en gangs skyld ikke fullt så tacky og påklistret som andre steder – jeg nevner ikke navn – og teksten, som nesten høres ut som et mantra, setter opp et par melodier som vi ser igjen i de andre låtene.
“The Ace of Swords” åpner med Alan Parsons selv på cembalo og Clavinet, med Powell og orkesteret i bakgrunnen. Først en hyggelig gjenvisitt av “Turn of a Friendly Card”-melodien, før det braker løs med Clavinet, pauker og strykere før bandet kicker inn og sparker opp tempoet. Definitivt effektivt, siden låta hittil ikke har gått i et spesielt høyt tempo. Men så går det videre…
Eric Woolfson tar mikrofonen når Ian Bairnson finner kassegitaren og spiller “Nothing Left to Lose” så snart orkesteret har blåst fra seg. Her kommer en del av de tingene vi gjerne kaller Prosjektets kjennetegn – Woolfsons muntermelankolske og uslepne vokal, Chris Rainbow på enmanns-Beach Boys-backing og Powells strykere vevd inn i musikken som gulltråder i et mesterlig vevd teppe. Concertina-soloen er det ingen som vet hvem som spilte, men han gav trekkspillet livets rett i løpet av noen flyktige sekunder. Kudos!
Og til sist får vi “Part 2″, som er nesten helt lik “Part 1″ men med strykere som hovedinstrument og en outro med gitarsolo. Veldig classy måte å skape kontinuitet på.

Dommen:
Her slutter 70-tallets Alan Parsons Project. Vemodig? Nei, ikke i det hele tatt, selv om slike avfeielser må tas med en klype salt når det kommer for en dag at jeg tilhører de få som mener at Vulture Culture ikke var så gæern. Det er nå meg. Likevel – ToaFC er en glimrende skive – konseptet sitter der det skal – front and center – og bandet spiller så det passer til det. Det skal sies at jeg ikke hører så mye på denne skiva her lenger, men det har mer med mitt oppmerksomhetsfelt å gjøre enn platas kvalitet. Den inneholder en del av mine all-time favoritter av Prosjektet, blant annet “The Gold Bug” og “Nothing Left to Lose”. Ellers er skiva bunnsolid. Ingen feiltrinn – en perfekt blanding av den eksperimetelle gløden og de cinematiske arrangementene fra 70-tallets APP og den modne, velproduserte og grasiøse musikken med prog-tilsnitt Prosjektet kokte ihop på resten av 80-tallet. Kanskje den rett og slett er for perfekt som sådan?

Det hender at jeg setter på denne plata en gang iblant, fordi jeg er garantert gode låter fra den, som kan være utfordrende eller komfortabel, alt etter humøret.