Da tenkte jeg å begynne en ny serie anmeldelser, med Alan Parsons Project i fokus.
Bakgrunnsinfo: Alan Parsons er for lydteknikere en slags guru, med et rulleblad av en annen verden. Han kan skilte med jobber som assisterende tekniker på Beatles’ to siste skiver (Abbey Road og Let It Be) og hovedtekniker på Pink Floyd-eposet Dark Side of the Moon. Men han trengte noen som kunne peke på folk som trengte en produsent, og det var da Eric Woolfson kom inn i bildet. Woolfson var en av de hotteste låtskriverne i England på den tiden, og var sessionpianist på dagtid. Han hadde jobbet under Andrew Loog Oldham på 60-tallet, og skrevet låter for Marianne Faithfull, Tremeloes, Marmalade og Frank Ifield.
Sammen med Alan Parsons skulle de to danne The Alan Parsons Project, som bestod av at Woolfson skrev låter, spilte keyboard og fom. 1980 sang en god del av dem, mens Parsons produserte, skrudde lyd og bidro på tangenter med jevne mellomrom, vokalrollen var åpen for forskjellige talenter som John Miles, Colin Blunstone og Chris Rainbow, og resten av rollene var fylt av det britiske studiomusikerbandet Pilot, med Ian Bairnson på gitar, David Paton på bass og Stuart Tosh på trommer (tom. denne plata, hvorefter trommene trakteres av Stuart Elliot).
Deres første plate sammen ble utgitt på 20th Century Records i 1976 og het Tales of Mystery and Imagination, en plate forfatteren nå har anskaffet og anmelder i løpet av uka. Basert på Edgar Allan Poes verker, men kanskje for lite “goth” for de fleste; ingen umiddelbar suksess, men Prosjektet fikk en liten tilhengerskare. De fulgte opp Tales… året etter, nå med det noe større plateselskapet Arista i ryggen og en ambisjon om å lage noe basert på en Isaac Asimov-bok. Asimov hadde solgt rettighetene til et filmselskap (noe Woolfson fikk ham til å angre på etter en prat om konseptet) men APP endret bare tekstene og visket vekk et komma, og presto: I Robot.
