Som første ordentlige post her, tenkte jeg at jeg skulle gi dere en kort gjennomgang av historien til mitt favorittband Ultravox, og en anmeldelse av hver av de fire platene de utgav med Midge Ure som frontfigur.
Først, et historisk resymé: Ultravox ble startet i England under navnet Tiger Lily i ‘73 av John Foxx på vokal, Billy Currie på fiolin og keyboards, Stevie Shears på gitar, Warren Cann på trommer og Chris Cross på bass. De byttet navn i ‘74 til Ultravox! (med utropstegn) og utgav debutplata av samme navn på Island Records i ‘77. På den tiden var lydbildet veldig art-punkorientert – og fikk sin debutplate produsert av Steve Lillywhite og selveste Brian Eno. Til tross for dette og platas (etter sigende) spennende lydbilde klarte ikke plata å ryste bransjen eller selge bra nok. Ei heller klarte oppfølgerplata Ha!-Ha!-Ha!, sluppet senere samme år, noe av dette. Men her var det et hint om fremtiden: En låt på denne plata – “Hiroshima Mon Amour” – var prototypisk synth-pop. I ‘78 forlot Steve Shears gruppa til fordel for Robin Simon, og utropstegnet ble borte. Samme året spiller Ultravox inn Systems of Romance i Köln, med tidligere Krafwerk-produsent Conny Plank bak rattet. Man begynte å merke retningen Ultravox skulle ta, men det var ikke nok, hverken for de britiske platekjøperne eller for Island Records, som dumpet bandet, og Foxx og Simon forlot bandet for andre prosjekter (Foxx for sin solokarriere og Simon for bandet Magazine).
I 1979 bestemmer Ultravox seg for å ta et friår, idet de venter på en ny frontmann som skal ta over både vokal og gitar. Han heter Midge Ure, og var på turné med Thin Lizzy det året. Billy Currie tar en vikarjobb i Gary Numans backingband Tubeway Army dette året. Når bandet kommer sammen igjen med stinne lommebøker og kontrakt hos Chrysalis Records i begynnelsen av 1980 er alt duket for innspillingen av deres fjerde album…
VIENNA
England, 1980. Lennon blir knerta, punken er døende, Margaret Thatcher kjører arbeidsløsheten i været og Vienna ble utgitt. Innspilt i RAK Studios i London og mikset i Conny Planks studio i Köln, Vienna var intet mindre enn en sensasjon, hvertfall blant musikere. Denne skiva har jeg et godt forhold til. Ordentlig svake spor eksisterer ikke her (noen låter blir man bare lett lei av) og trøkket er jevnt over bra. Tittelsporet er regnet som den beste hiten som aldri toppet britiske hitlister, takket være drapet på John Lennon og dustehiten “Shaddap You Face” av Joe Dolce Music Theatre. Sånn ellers er Vienna spekket med fantastiske låter, spesielt futurist-eposet “New Europeans”, apokalypse-rockeren “All Stood Still” og den gåtefullt film noir-aktige “Mr. X” med trommis Warren Cann på vokal i tillegg til trommemaskin (en ihjelmodifisert Roland CR-78). Ellers vil jeg nevne “Passing Strangers”, “Private Lives”, “Western Promise” og B-sidene “Waiting” og “Herr X”, som er “Mr. X” oversatt til tysk. Derrick møter Kraftwerk, LOL.
Vienna er plata for de som trenger noe mellom Soft Cell, tidlig Talk Talk og Kraftwerk. Anbefales til alle som trenger noe nytt og spennende – Ultravox lå lysår foran resten av forsamlingen på 80-tallet, og ingen har hittil tatt dem igjen.
RAGE IN EDEN
Året etter braksuksessen med Vienna samlet Ultravox seg igjen. Oppfølgerplata Rage in Eden var bandets siste plate med Conny Plank, men var ingen stor suksess sammenlignet med Vienna eller de to neste platene. Likevel holder undertegnede fast ved at RiE er overlegent bedre, til tross for “Accent on Youth”s ekstremt ræva vers og “Your Name (Has Slipped My Mind Again)” som bare generelt sett virker som en noe forhastet låt. For å kompensere for disse feilskrittene lagde de kanskje de feteste B-sidelåtene noensinne: “I Never Wanted to Begin”, som gikk i bresjen for en god del industrial-musikk (Marilyn Manson, vennligst lag en cover av denne låta!) og “Paths and Angels”, en instant klassiker med Cann tilbake på vokal. Denne gangen synger han til og med! Rage in Eden har dessuten en uslåelig A-side, med live-favoritten “The Voice”, tett etterfulgt av dystopi-rockeren “We Stand Alone”, det stemningsfylte tittelsporet og “I Remember (Death in the Afternoon)”, kanskje den låta fra RiE som fortjente singelstatus mest og som ikke fikk det. (Fun fact: Refrenget på tittelsporet er det samme som i “I Remember…”, bare spilt baklengs og dynket i kunstig romklang.)
Personlig synes jeg Rage in Eden er det beste Ultravox har laget. Sine feil til tross, sounden på plata er uovertruffen og forut for sin tid i aller høyeste grad. Vil også nevne “The Thin Wall”, låta som gav denne bloggen navn. Den er usedvanlig tight i produksjon og utførelse, og bør nytes med video. Dog, min favorittlåt på denne skiva er likevel “The Voice”. Død over TV-kanalen av samme navn!
QUARTET
Gutta i Ultravox visste at de holdt på å gå på snørra kommersielt sett med RiE, og måtte holde seg i hevd i et stadig mer businessorientert musikkmiljø. Derfor dro de til AIR Studios i Montserrat (nå totalvrak etter orkanen “Ivan” i ‘89) med Beatles-guru George Martin som produsent. Ut kommer de med Quartet. Uten tvil en av deres mest tilgjengelige plater, Quartet sparer ikke på produksjonskruttet, og er en fantastisk spennende skive for de som spiller musikk selv. Plata er flust med hitpotensiale, spesielt “Reap the Wild Wind” og den kvasi-religiøse live-singalong-favoritten “Hymn”, som begge ble utgitt som singler. Jeg liker plata, men synes den faller bakpå sammenlignet med sine tre søsken. Mora mi elsker “Hymn”, da.
Vil også nevne “Visions in Blue”, som med mørke synthstrykere og Midge Ures desidert mest hjerterykkende vokalprestasjon noensinne fører vandrepokalen videre fra “Vienna” og “Rage in Eden” (tittelsporene fra de to forrige platene) og “When the Scream Subsides”, hvor Billy Currie spiller en synthsolo som har fått gitarister til å grine. En evig sjef låt sånn ellers også, men en advarsel til alle gitarister: Billy Currie kan – og vil – spille fletta av deg.
LAMENT
Vi er ved veis ende – 1984, Orwells berømte år. Ultravox er på egen hånd for første gang i eget hjemmestudio (dvs. Midge Ures hjemmestudio) og har hevet seg på samme kategori som Simple Minds, U2, Echo and the Bunnymen, et al. Vi snakker stadionrock med synth-tilsnitt. Men Ultravox er et band som liker seg best når de ikke er i en overgang mellom to stadier. (*host*Quartet*host*) Nå er det mer Midge Ure og Ultravox. Dessverre, sier kanskje noen. Kanskje spesielt de som husker Ures soloplater fra den tida. På Lament flommer det over av hitpotensiale, og jeg sitter og lurer på om de kunne ha hatt en større hit i feelgood-nummeret “One Small Day” og om “White China” satte danseklubber i sving i sin glanstid. Unødvendige tanker – Ultravox hadde en monsterhit i “Dancing with Tears in My Eyes”, hvor de atter en gang tok for seg jordens undergang (Første gang var i 1980 med “All Stood Still”). B-side-snadderet er sørgelig fraværende, men til gjengjeld har vi noen skikkelig konge albumspor her: “Man of Two Worlds” med fantastisk gaelisk koring av Mae McKenna, “Heart of the Country” hever langfingeren mot nasjonalstoltheten og ble bare sluppet som singel i Tyskland. Juvelen i pølsa er likevel avslutningen – “A Friend I Call Desire”, Ultravox på sitt mest rocka noensinne. Noen ting har heldigvis ikke forandret seg – tittelsporet er en skikkelig sippeballade av den gode sorten. For meg betyr det bilder inne i hodet av Skottland på senhøsten, antagelig grunnet videoen filmet på Isle of Skye.
Lament, sammen med Vienna, var bandets kommersielle toppunkter. Men hvis man trenger en rolig introduksjon til Ultravox, begynn med Lament og jobb deg bakover i tid. Etter Lament fikk Cann fyken, og bandet var aldri det samme siden. Vi snakker ikke om U-Vox. Så enkelt er det.
That’s it! Go forth and enjoy!!
