Alan Parsons Project: Vendingen av et vennlig kort

Og vi vandrer ENDELIG videre til neste plate fra d’herrer Parsons og Woolfson – året er 1980 og plata heter The Turn of a Friendly Card (heretter forkortet til ToaFC). Temaet er veldig i tråden med det gutta drev med på den tida; etter å ha flyttet til Monaco for inspirasjonens skyld mens de lagde Eve, fikk de et innblikk i kasinoenes vide verden. Og temaet på ToaFC er derfor gambling.

Alan Parsons Project: Eva

Vi feirer nytt layout med en ny oppdatering, og tar nå for oss Prosjektets “hyllest” til kvinnen: Eve fra 1979.

Alan Parsons Project: Pyramide

Long overdue, men men. Neste steg i APP-diskografien er Pyramid fra 1978.

Alan Parsons Project: Fortellinger om mysterier og forestillinger

Forleden fikk jeg tak i APPs debutskive i remastret 2-discutgave, og gjør et lite hopp tilbake til Prosjektets første verk før jeg går videre med 1978s Pyramid.

Debutskiva til APP er basert på verkene til Edgar Allan Poe, uten at det er nevneverdig mye goth inne i bildet. Snarere setter dette standarden for platene som kommer. Ved siden av originalutgivelsen på 20th Century Records (som inntil 2007 bare fantes i vinylform) var førsteutgaven på CD, utgitt i 1987, tungt remastret og remikset av Parsons. Men heldigvis: Alan Parsons er ikke George Lucas. Sammenlignet er faktisk 1987-miksen å foretrekke til tider. Mer om enkeltforskjellene underveis.

Alan Parsons Project: Jeg Robot

Da tenkte jeg å begynne en ny serie anmeldelser, med Alan Parsons Project i fokus.

Bakgrunnsinfo: Alan Parsons er for lydteknikere en slags guru, med et rulleblad av en annen verden. Han kan skilte med jobber som assisterende tekniker på Beatles’ to siste skiver (Abbey Road og Let It Be) og hovedtekniker på Pink Floyd-eposet Dark Side of the Moon. Men han trengte noen som kunne peke på folk som trengte en produsent, og det var da Eric Woolfson kom inn i bildet. Woolfson var en av de hotteste låtskriverne i England på den tiden, og var sessionpianist på dagtid. Han hadde jobbet under Andrew Loog Oldham på 60-tallet, og skrevet låter for Marianne Faithfull, Tremeloes, Marmalade og Frank Ifield.

Sammen med Alan Parsons skulle de to danne The Alan Parsons Project, som bestod av at Woolfson skrev låter, spilte keyboard og fom. 1980 sang en god del av dem, mens Parsons produserte, skrudde lyd og bidro på tangenter med jevne mellomrom, vokalrollen var åpen for forskjellige talenter som John Miles, Colin Blunstone og Chris Rainbow, og resten av rollene var fylt av det britiske studiomusikerbandet Pilot, med Ian Bairnson på gitar, David Paton på bass og Stuart Tosh på trommer (tom. denne plata, hvorefter trommene trakteres av Stuart Elliot).

Deres første plate sammen ble utgitt på 20th Century Records i 1976 og het Tales of Mystery and Imagination, en plate forfatteren nå har anskaffet og anmelder i løpet av uka. Basert på Edgar Allan Poes verker, men kanskje for lite “goth” for de fleste; ingen umiddelbar suksess, men Prosjektet fikk en liten tilhengerskare. De fulgte opp Tales… året etter, nå med det noe større plateselskapet Arista i ryggen og en ambisjon om å lage noe basert på en Isaac Asimov-bok. Asimov hadde solgt rettighetene til et filmselskap (noe Woolfson fikk ham til å angre på etter en prat om konseptet) men APP endret bare tekstene og visket vekk et komma, og presto: I Robot.

King Crimson: Disiplin

Mens jeg venter på respons fra Luthman Norway, hvor jeg har søkt jobb som keyboardselger, så tenkte jeg å skrive en liten plateanmeldelse igjen. Denne gangen med en gammel traver innen både prog og avantgarde-rocken, King Crimson.

Bernt, en venn av meg fra folkehøyskolen, introduserte meg til King Crimson på den mest uortodokse måten noensinne: ved å spille Three of a Perfect Pair på PA-anlegget under opprigg. De fleste med litt over middels kunnskap om progrockens historie veit at Crimson-plata med stor P er In the Court of the Crimson King, og at Three of a Perfect Pair er fra Crimsons avantgarde-periode, dvs. 1984. Så jeg ble pælma hodestups inn i et Crimson som høres ut som Talking Heads (ihvertfall ifølge moder’n, som burde ha peil – fader’n har alt av ‘Heads på CD… og vinyl.) …og jeg likte det. Så det tok ikke lang tid før jeg begynte å nøste meg bakover – og mens Bernt fant røttene til bandet med In the Court…, så fant jeg røttene til 80-tallets Crimson – 1981-utgivelsen Discipline.

Queen: En natt i operaen

Ja ja, da syntes jeg at jeg burde finne en plate å preike om. Og noe som har rulla en del i Discmanen nå (iPoden min har pensjonert seg, og er nå hjemmeværende) er nettopp A Night at the Opera av de fire freske tøyseguttene fra England som kalte seg Queen.

Rush: Hold din ild

Jess, da var vi ved veis ende med Rush-anmeldelsene (og ikke et øyeblikk for tidlig!). Og her kommer vi til avslutningen på synth-perioden deres, dvs. siste skiva med tung synthbruk og Peter Collins bak rattet – Hold Your Fire. Veit lissom ikke helt hva jeg skal gjøre etter dette. Sporadisk posting, methinks. Vi får se. Anyway, vi setter i gang…

Rush: Kraftvinduer

Da beveger vi oss innenfor det som regnes som den tyngste synth-perioden til Rush, og den åpnes i 1985 med Power Windows. Spilt inn på The Manor i Oxfordshire, AIR Studios i Montserrat og SARM East i London, produsert av Peter “Mr. Big” Collins og med strykerarrangementer av Anne Dudley, så er vi nesten garantert en sterk skive (ihvertfall hvis man har liker den britiske 80-tallsounden). Så vi hopper rett i det…

Rush: Grasiøsitet under press

Da har vi pløyd gjennom fire av seks skiver, og er med denne godt over halvveis. Yay!

Etter godt og vel åtte skiver med Terry “Broon” Brown som produsent var det nok. Med “artistic differences” som grunnlag skilte Rush og Broon lag, men det tok gutta et år å finne ny produsent. Etter mye prøving og feiling endte de opp med Peter Henderson, en kar som visstnok har både Zappa- og Crimson-skiver på samvittigheten. Så i 1984 triller kanadierne våre ut en ny skive: Grace Under Pressure…

Rush: Signaler

Da Rush i 1981 stormet inn i s(p)økelyset med Moving Pictures og kom med rykende fersk plate året etter, var det mange som trodde at vi skulle få mer av det samme. De som påsto det hadde heller liten erfaring med bandets tidligere eskapader. Alle som hadde litt peil visste at Rush ikke surfer på gammel suksess, og dermed var de ikke overrasket over den nye sounden gutta hadde anskaffet. Geddy hadde oppdatert synthlageret sitt, blant annet med Rolands nå legendariske Jupiter-8 og Oberheims OB-Xa (i tillegg til den gamle OB-X’n fra forrige plate). Dette trodde mange ville bety puddelrock for alle penga, men den gang ei. Geddy kunne styre seg, og demonstrerte heller at han er en jævel på bass.

Så da Signals kom i 1982, sto det et par overraskelser på lur. Vi tar en kikk på plata.

Rush: Flytter på Bilder/Bilder i Bevegelse/Rørende Bilder

Relativt kjapt levert, denne her. Nå tar vi for oss det mange mener er våre kanadiske venners desidert beste plate: Moving Pictures. Innspilt året etter Permanent Waves med samme glød og rykende ferske ideer, og det hører man. Gutta har lagt seg i selen for å gjøre skiva minst like bra som den forrige, og utviklingen av sounden fra forrige plate er liten nok til at den samme gode feelingen beholdes, men stor nok til at denne plata fikk masse oppmerksomhet, solgte til kvadruppel platina og fortsatt er regnet som den Rush-plata man skal starte med. I tillegg til at mange hever denne over alt annet de har gjort.

Rush: Permanente Bølger

Som lovet skal vi ta for oss en hel drøss med Rush nå fremover, når jeg har tid til å få skrevet dem. Vi begynner i 1980 med Permanent Waves og slutter i 1987 med Hold Your Fire. Dog – alt til sin tid. Først tar vi for oss den første av disse platene.

Permanent Waves ble utgitt i 1980 etter å ha blitt spilt inn i Le Studio på Morin Heights i Quebec. Etter album som 2112, A Farewell to Kings og Hemispheres virket det som om Alex, Neil og Geddy begynte å bli trøtte på sidelange sci-fi-epos. Derfor begrenset de seg bittelitt på den fronten, men introduserte nye stilarter til musikken sin, blant annet reggae og New Wave. Resultatet ble som forventet: konge fra ende til annen.

Korte anmeldelser: Ultravox 1980-85 – Midge Ure-epoken

Som første ordentlige post her, tenkte jeg at jeg skulle gi dere en kort gjennomgang av historien til mitt favorittband Ultravox, og en anmeldelse av hver av de fire platene de utgav med Midge Ure som frontfigur.

Først, et historisk resymé: Ultravox ble startet i England under navnet Tiger Lily i ‘73 av John Foxx på vokal, Billy Currie på fiolin og keyboards, Stevie Shears på gitar, Warren Cann på trommer og Chris Cross på bass. De byttet navn i ‘74 til Ultravox! (med utropstegn) og utgav debutplata av samme navn på Island Records i ‘77. På den tiden var lydbildet veldig art-punkorientert – og fikk sin debutplate produsert av Steve Lillywhite og selveste Brian Eno. Til tross for dette og platas (etter sigende) spennende lydbilde klarte ikke plata å ryste bransjen eller selge bra nok. Ei heller klarte oppfølgerplata Ha!-Ha!-Ha!, sluppet senere samme år, noe av dette. Men her var det et hint om fremtiden: En låt på denne plata – “Hiroshima Mon Amour” – var prototypisk synth-pop. I ‘78 forlot Steve Shears gruppa til fordel for Robin Simon, og utropstegnet ble borte. Samme året spiller Ultravox inn Systems of Romance i Köln, med tidligere Krafwerk-produsent Conny Plank bak rattet. Man begynte å merke retningen Ultravox skulle ta, men det var ikke nok, hverken for de britiske platekjøperne eller for Island Records, som dumpet bandet, og Foxx og Simon forlot bandet for andre prosjekter (Foxx for sin solokarriere og Simon for bandet Magazine).

I 1979 bestemmer Ultravox seg for å ta et friår, idet de venter på en ny frontmann som skal ta over både vokal og gitar. Han heter Midge Ure, og var på turné med Thin Lizzy det året. Billy Currie tar en vikarjobb i Gary Numans backingband Tubeway Army dette året. Når bandet kommer sammen igjen med stinne lommebøker og kontrakt hos Chrysalis Records i begynnelsen av 1980 er alt duket for innspillingen av deres fjerde album…

VIENNA
England, 1980. Lennon blir knerta, punken er døende, Margaret Thatcher kjører arbeidsløsheten i været og Vienna ble utgitt. Innspilt i RAK Studios i London og mikset i Conny Planks studio i Köln, Vienna var intet mindre enn en sensasjon, hvertfall blant musikere. Denne skiva har jeg et godt forhold til. Ordentlig svake spor eksisterer ikke her (noen låter blir man bare lett lei av) og trøkket er jevnt over bra. Tittelsporet er regnet som den beste hiten som aldri toppet britiske hitlister, takket være drapet på John Lennon og dustehiten “Shaddap You Face” av Joe Dolce Music Theatre. Sånn ellers er Vienna spekket med fantastiske låter, spesielt futurist-eposet “New Europeans”, apokalypse-rockeren “All Stood Still” og den gåtefullt film noir-aktige “Mr. X” med trommis Warren Cann på vokal i tillegg til trommemaskin (en ihjelmodifisert Roland CR-78). Ellers vil jeg nevne “Passing Strangers”, “Private Lives”, “Western Promise” og B-sidene “Waiting” og “Herr X”, som er “Mr. X” oversatt til tysk. Derrick møter Kraftwerk, LOL.

Vienna er plata for de som trenger noe mellom Soft Cell, tidlig Talk Talk og Kraftwerk. Anbefales til alle som trenger noe nytt og spennende – Ultravox lå lysår foran resten av forsamlingen på 80-tallet, og ingen har hittil tatt dem igjen.

RAGE IN EDEN
Året etter braksuksessen med Vienna samlet Ultravox seg igjen. Oppfølgerplata Rage in Eden var bandets siste plate med Conny Plank, men var ingen stor suksess sammenlignet med Vienna eller de to neste platene. Likevel holder undertegnede fast ved at RiE er overlegent bedre, til tross for “Accent on Youth”s ekstremt ræva vers og “Your Name (Has Slipped My Mind Again)” som bare generelt sett virker som en noe forhastet låt. For å kompensere for disse feilskrittene lagde de kanskje de feteste B-sidelåtene noensinne: “I Never Wanted to Begin”, som gikk i bresjen for en god del industrial-musikk (Marilyn Manson, vennligst lag en cover av denne låta!) og “Paths and Angels”, en instant klassiker med Cann tilbake på vokal. Denne gangen synger han til og med! Rage in Eden har dessuten en uslåelig A-side, med live-favoritten “The Voice”, tett etterfulgt av dystopi-rockeren “We Stand Alone”, det stemningsfylte tittelsporet og “I Remember (Death in the Afternoon)”, kanskje den låta fra RiE som fortjente singelstatus mest og som ikke fikk det. (Fun fact: Refrenget på tittelsporet er det samme som i “I Remember…”, bare spilt baklengs og dynket i kunstig romklang.)

Personlig synes jeg Rage in Eden er det beste Ultravox har laget. Sine feil til tross, sounden på plata er uovertruffen og forut for sin tid i aller høyeste grad. Vil også nevne “The Thin Wall”, låta som gav denne bloggen navn. Den er usedvanlig tight i produksjon og utførelse, og bør nytes med video. Dog, min favorittlåt på denne skiva er likevel “The Voice”. Død over TV-kanalen av samme navn!

QUARTET
Gutta i Ultravox visste at de holdt på å gå på snørra kommersielt sett med RiE, og måtte holde seg i hevd i et stadig mer businessorientert musikkmiljø. Derfor dro de til AIR Studios i Montserrat (nå totalvrak etter orkanen “Ivan” i ‘89) med Beatles-guru George Martin som produsent. Ut kommer de med Quartet. Uten tvil en av deres mest tilgjengelige plater, Quartet sparer ikke på produksjonskruttet, og er en fantastisk spennende skive for de som spiller musikk selv. Plata er flust med hitpotensiale, spesielt “Reap the Wild Wind” og den kvasi-religiøse live-singalong-favoritten “Hymn”, som begge ble utgitt som singler. Jeg liker plata, men synes den faller bakpå sammenlignet med sine tre søsken. Mora mi elsker “Hymn”, da.

Vil også nevne “Visions in Blue”, som med mørke synthstrykere og Midge Ures desidert mest hjerterykkende vokalprestasjon noensinne fører vandrepokalen videre fra “Vienna” og “Rage in Eden” (tittelsporene fra de to forrige platene) og “When the Scream Subsides”, hvor Billy Currie spiller en synthsolo som har fått gitarister til å grine. En evig sjef låt sånn ellers også, men en advarsel til alle gitarister: Billy Currie kan – og vil – spille fletta av deg.

LAMENT
Vi er ved veis ende – 1984, Orwells berømte år. Ultravox er på egen hånd for første gang i eget hjemmestudio (dvs. Midge Ures hjemmestudio) og har hevet seg på samme kategori som Simple Minds, U2, Echo and the Bunnymen, et al. Vi snakker stadionrock med synth-tilsnitt. Men Ultravox er et band som liker seg best når de ikke er i en overgang mellom to stadier. (*host*Quartet*host*) Nå er det mer Midge Ure og Ultravox. Dessverre, sier kanskje noen. Kanskje spesielt de som husker Ures soloplater fra den tida. På Lament flommer det over av hitpotensiale, og jeg sitter og lurer på om de kunne ha hatt en større hit i feelgood-nummeret “One Small Day” og om “White China” satte danseklubber i sving i sin glanstid. Unødvendige tanker – Ultravox hadde en monsterhit i “Dancing with Tears in My Eyes”, hvor de atter en gang tok for seg jordens undergang (Første gang var i 1980 med “All Stood Still”). B-side-snadderet er sørgelig fraværende, men til gjengjeld har vi noen skikkelig konge albumspor her: “Man of Two Worlds” med fantastisk gaelisk koring av Mae McKenna, “Heart of the Country” hever langfingeren mot nasjonalstoltheten og ble bare sluppet som singel i Tyskland. Juvelen i pølsa er likevel avslutningen – “A Friend I Call Desire”, Ultravox på sitt mest rocka noensinne. Noen ting har heldigvis ikke forandret seg – tittelsporet er en skikkelig sippeballade av den gode sorten. For meg betyr det bilder inne i hodet av Skottland på senhøsten, antagelig grunnet videoen filmet på Isle of Skye.

Lament, sammen med Vienna, var bandets kommersielle toppunkter. Men hvis man trenger en rolig introduksjon til Ultravox, begynn med Lament og jobb deg bakover i tid. Etter Lament fikk Cann fyken, og bandet var aldri det samme siden. Vi snakker ikke om U-Vox. Så enkelt er det.

That’s it! Go forth and enjoy!!