Førsteinntrykk:

Et flott platecover, i grunnen. Med et veldig enkelt motiv i tråd med temaet er dette en god indikasjon på en del av innholdet – flere av låtene har et noe sakralt tilsnitt, og jeg ser ihvertfall en slags sammenligning mellom kasinoer og kirker – begge har en tendens til å få deg til å føle deg veldig liten når du er konfrontert med din foretrukne gud, om han måtte være høyt i sky eller i seddel og mynt. Nuvel.

1. May Be A Price To Pay
Andrew Powell dirigerer blåserekka inn i åpningsfanfaren på denne skiva, og synthbruken merkes litt senere. Og før du veit ordet av det er det plutselig noen som synger! Jepp, APP har forlatt formelen med åpningsinstumental enn så lenge, og gir Elmer Gantry den store æren av å være førstemann til å synge på et av Prosjektets åpningsspor. Det går unna, Gunnar. Hvis du kjenner John Miles’ sangstil fra senere låter som “Stereotomy” eller “La Sagrada Familia”, så er jaggu ikke dette langt unna. Gantrys stemme har trøkk så det holder. Ellers er låta veldig filmaktig i utførelsen, dvs. den høres ut som et soundtrack, noe som er gjennomgående for plata. Ikke nødvendigvis en dårlig ting, mind you.

2. Games People Play
En nestenreprise av “Damned if I Do” drar i gang alles kjære Lenny Zakatek idet han kaster seg over nytt materiale. Her har vi til og med kanskje den mest kjente APP-låta med Zakateks stemme. Velfortjent, men personlig synes jeg “I Don’t Wanna Go Home” er hakket bedre og kulere både i utførelse og vokalprestasjon. Dog, “Games People Play” er jo, uansett hva jeg måtte mene om “I Don’t Wanna Go Home”, unektelig mer catchy enn sin etterkommer, både med intro/brekk-greia og refrenget. Og uansett er jo “I Wouldn’t Want To Be Like You” sløyere enn alt annet.

3. Time
Eric Woolfson debutere her som vokalist med kanskje den største søvngjenger-balladen du kan tenke deg. Men sånn rent bortsett fra det er dette utrolig digg å høre på. Bare nevner i en bisetning at en av grunnene til at det tok så lang tid før Woolfson debuterte som vokalist var fordi Parsons hadde et snev av mistillit til stemmen hans. Parsons tok feil, og det ble bevist to ganger – først med denne her som ble en lettvekter i softrock-ringen og så med låta som ble Prosjektets varemerke, “Eye in the Sky” fra neste skive. Au…

4. I Don’t Wanna Go Home
Som nevnt ser vi Zakatek i noe mer eksperimentell drakt på dette sporet. Jeg ville nok si at dette er nærmere Prosjektets barndom, og bærer preg av både ToMI og I Robot til tider. Åpningen er grundig creepy, slik vi veit at Prosjektet liker det, før låta begynner på alvoret. Rytmene og oppbyggingen er intrikat, men gjennomtenkt og stilfull – spesielt den trippel-trackede rytmegitaren i versene – og Zakatek får en anledning til å dra på så øra flagrer her. Legg merke til det nesten Michael Jackson-aktige hylet hans mot slutten. Sjef!

5. The Gold Bug
Ennio Morricone skulle ønske han hadde skrevet åpningen til denne låta. Det er en eim av spaghetti-western i lufta når Alan Parsons selv entrer scenen på… plystring! Resten av låta går inn i noe som minner mer om soundtracket til Ocean’s Eleven eller noe, siden temaet tross alt er gambling. Den sleazy saksofonsoloen (som allikevel er latterlig tøff og som ble spilt av en sessionmusiker fra Paris som ingen husker hva het) og strykerne som bærer et sterkt preg av en rar hybrid av Morricone, Lalo Schifrin og 70-tallet er de to store bidragsyterne til denne stemningen. Sammen med “Mammagamma” har du de to beste instrumentalene til Prosjektet.

6. The Turn of a Friendly Card (The Turn of a Friendly Card, Pt. I/Snake Eyes/The Ace of Swords/Nothing Left To Lose/The Turn of a Friendly Card, Pt. II)
Åkei, skal vi se… Vi har en låt. Som egentlig er fem. Men som går godt over i hverandre. Derfor høvler vi alle over en fjøl.
Låta åpner med “Part 1″, som er et lett pianobasert nummer anført av Chris Rainbow, for en gangs skyld uten Beach Boys-harmonier. Refrenget har en linje som er en skikkelig bitch å synge uten å høres ut som en 14-åring i stemmeskifte. Et testament til hr. Rainbows mestring av stemmen som instrument.
“Part 1″ glir så over i “Snake Eyes”, som på et tidspunkt ble utgitt som separat singel. Det er en ganske kul del-låt, man ikke min personlige favoritt. De lovpålagte casino-lydene (for øvrig tatt opp i et ordentlig casino i Monaco på angivelig høyst ulovlig vis, iflg. Parsons) er for en gangs skyld ikke fullt så tacky og påklistret som andre steder – jeg nevner ikke navn – og teksten, som nesten høres ut som et mantra, setter opp et par melodier som vi ser igjen i de andre låtene.
“The Ace of Swords” åpner med Alan Parsons selv på cembalo og Clavinet, med Powell og orkesteret i bakgrunnen. Først en hyggelig gjenvisitt av “Turn of a Friendly Card”-melodien, før det braker løs med Clavinet, pauker og strykere før bandet kicker inn og sparker opp tempoet. Definitivt effektivt, siden låta hittil ikke har gått i et spesielt høyt tempo. Men så går det videre…
Eric Woolfson tar mikrofonen når Ian Bairnson finner kassegitaren og spiller “Nothing Left to Lose” så snart orkesteret har blåst fra seg. Her kommer en del av de tingene vi gjerne kaller Prosjektets kjennetegn – Woolfsons muntermelankolske og uslepne vokal, Chris Rainbow på enmanns-Beach Boys-backing og Powells strykere vevd inn i musikken som gulltråder i et mesterlig vevd teppe. Concertina-soloen er det ingen som vet hvem som spilte, men han gav trekkspillet livets rett i løpet av noen flyktige sekunder. Kudos!
Og til sist får vi “Part 2″, som er nesten helt lik “Part 1″ men med strykere som hovedinstrument og en outro med gitarsolo. Veldig classy måte å skape kontinuitet på.

Dommen:
Her slutter 70-tallets Alan Parsons Project. Vemodig? Nei, ikke i det hele tatt, selv om slike avfeielser må tas med en klype salt når det kommer for en dag at jeg tilhører de få som mener at Vulture Culture ikke var så gæern. Det er nå meg. Likevel – ToaFC er en glimrende skive – konseptet sitter der det skal – front and center – og bandet spiller så det passer til det. Det skal sies at jeg ikke hører så mye på denne skiva her lenger, men det har mer med mitt oppmerksomhetsfelt å gjøre enn platas kvalitet. Den inneholder en del av mine all-time favoritter av Prosjektet, blant annet “The Gold Bug” og “Nothing Left to Lose”. Ellers er skiva bunnsolid. Ingen feiltrinn – en perfekt blanding av den eksperimetelle gløden og de cinematiske arrangementene fra 70-tallets APP og den modne, velproduserte og grasiøse musikken med prog-tilsnitt Prosjektet kokte ihop på resten av 80-tallet. Kanskje den rett og slett er for perfekt som sådan?

Det hender at jeg setter på denne plata en gang iblant, fordi jeg er garantert gode låter fra den, som kan være utfordrende eller komfortabel, alt etter humøret.

Under de styggeste omstendigheter forsvant Ultravox fra musikkbransjens søkelys. Vokalist/gitarist/kokk/filantop/litenfyr Midge Ure hadde tatt en timeout etter knallskiva Lament, hvor han jobbet med Bob Geldof på Band Aid-låta og organiserte Live Aid. Da han bestemte seg for å øve med bandet for å spille på Live Aid, oppdaget Midge at han ikke lenger tenkte på samme plan som resten av gutta, og at gutta ikke lenger var like samkjørte i tankegangen. Det, i tillegg til at keyboardist Billy Currie nettopp hadde anskaffet masse nye brett for å erstatte den gamle riggen (som låt en million ganger tøffere) med masse nye greier og at Midge hadde kjøpt seg sampler (en Emulator II, hvis du lurer) som låt som 8-bit opptak gjør – ullent – så så det dystert ut for det som skulle bli den siste konserten Ultravox spilte sammen. Men på gamle Wembley stadion i London var Ultravox det eneste bandet med stemte instrumenter (sånn ca.) til tross for skrantende samarbeid, og lød desidert best av alle på showet. Og det at en fullpakket Wembley klappet i takt til “Vienna” – før Queen i det hele tatt hadde vært på scenen – er et testament til gruppas kollektive awesome. Dessverre røyk dette over bord Spinal Tap-style kort tid etter; trommis Warren Cann fikk fyken, resten(e) av gruppa spilte med akustiske arrangementer (tvi!) og han fjotten fra Big Country, og Ultravox ble till U-Vox. Fansen refererer til denne gruppas skive som “the (Dreaded) Pink Thing” og alle involverte har kalt den en vederstyggelighet siden. Bassisten trakk seg helt fra bransjen og ble psykiater, Midge lærte seg å lage mat på siden av solokarriéren og Billy Currie har småknotet for seg selv uten at nok folk har brydd seg.

Så nå, snart 30 år siden “Vienna” ble skrevet, i prosessen med 2-diskutgivelser av de fire-fem platene Ultravox ga ut, kom det plutselig en mail fra deres gamle manager Chris O’Donnell, som lurte på om dette kanskje ikke var anledningen for en gjenforening. Plutselig virket dette som en fin idé, og de klarte til og med å slepe Warren over dammen for å øve til en turné av de britiske øyer. Denne turnéen begynte i Edinburgh den 10. april, og på 3. rad, rett foran disse fire middelaldrende gutta, stod jeg og Maria, en venninne som er litt over middels småforelsket i den nå 55 år gamle Midge Ure. Og jeg så at det var awesome. Her følger en låt-for-låt-anmeldelse fritt etter hukommelsen:

Astradyne: Åpningslåta. Det tar nøyaktig tre mekaniske “tikk” fra laptopen til Warren før hele salen gjenkjenner låta og applauderer høylydt, som seg hør og bør. Låta er en skikkelig tour de force i settet, og setter skyhøye forventninger fra start av. Den 7 minutter lange instrumentalen inneholder intet mindre enn 3 soloseksjoner i rask rekkefølge, spilt respektivt på el-fiolin, el-piano og synth – alle instrumenter traktert av Billy Currie. Stakkaren var ikke helt varm i tøyet når han stagget frem på scenen med fela i nevene, men fansen elsket det! Og han spilte så det sang i veggene! En låt som i prinsippet er for blodfansen, men som er så fantastisk live at det kan gjøre forskjellen mellom “casual fan” og “stalker”, stort sett.

Reap the Wild Wind: En forventet oppfølgingslåt, med allsang fra publikum. Midge glemmer teksten i 2. vers og det er først da at jeg skjønner at vi ser dem live. Det gjør ikke noe – han er god til å improvisere. RtWW er helt på det jevne, men ekstra kul å se dem spille live. Gutta har det gøy på scenen, og det synes.

Passing Strangers: Oh yes! Her er Ultravox i sitt ess – fjellstødig tempo, steintøff gitar fra Midge (den samme gråmalte Ibanez Roadster’n han brukte på 80-tallet!) og moro for gruppas egen “quiet man” Chris Cross, som får vise muskler på denne låta med blytung bassgang – klassisk Trace-Elliott drive-tone!

We Stand Alone: Det første beviset på at dette ikke er noen greatest hits-turné – “We Stand Alone” er et albumkutt fra Rage in Eden med masse gusto – synthbass, masse kule synthteksturer og sammen med “Passing Strangers” en av låtene hvor man legger godt merke til Warren, som fortsatt nikker i takt med skarptromma! Kisen blir 60 til neste år og har mer futt i seg enn en flaske tabasco! Det er verdt å sjekke ut denne låta – en godt gjemt liten juvel i diskografien!

Visions in Blue: Oi oi oi… Lyset dempes til en mørk blåfarge, Chris spiller noen dype synthnoter, og Midge står foran publikum nesten som en prest idet han lirer av seg en av de beste vokalprestasjonene sine den kvelden. Han feiget ut på slutten (opprinnelig er det et drøyt skifte fra dyp crooning til full gauling helt på slutten) men jeg gir kisen credit for en elegant løsning. Jeg grein, og det er jeg litt stolt av at jeg kunne gjøre og samtidig synes at det er helt ålreit. Det er en fantaskisk live-versjon på Monument-skiva, forøvrig.

I Remember (Death in the Afternoon): Tempoet tar seg opp, Midge tar på seg gitaren igjen, og Billy viser multitaskingsmuskler: To keyboards unisont, piano og synthstrykere. Props til Midge for fet gitarsolo! Fett å se at han fortsatt kan levere på den fronten med så mye feeling – han spilte med lukkede øyne hele soloen! Enda et albumkutt fra Rage in Eden, og enda en låt som virkelig skinner live.

The Thin Wall: En singel fra samme skiva som forrige låt. Her husket faktisk Midge teksten, noe som imponerte meg. Den er ikke akkurat lett å holde styr på, for å si det mildt. Billy spiller fiolin på denne også. Høy stil, med en god dæsj synth-funk – jeg tror jeg danset.

Mr X: WOW! At denne låta var så fet live hadde jeg aldri trodd! “Mr. X” er, som “Astradyne” en typisk blodfan-låt, med Warren på vokal siden han slipper å spille selv (og nå slipper han å være redd for at trommemaskinen kommer til å drite på seg eller få anfall). Lyset ble mørkt, og LED-skjermene bak viste en hvit X. Stemningsfullt til tusen, og en god erstatning for Kraftwerk nå som Florian Schneider har takket for seg. In fact – dette EIER Kraftwerk, og det er sterke ord hos meg!

One Small Day: En av singlene fra Lament – skikkelig gla’låt. Midge får leke rockestjerne og synger feil tekst i samtlige refreng, fansen gir fortsatt beng og synger riktig tekst. Det blir klapping i takt til henda faller fra hverandre, og gitarsolo. Gøyalt og godt.

All Stood Still: Ein klassikar! Det virket ikke som om mikrofonene til Chris og Warren funket her, noe som sugde litt. Flaks jeg kunne teksten sånn at illusjonen ble opprettholdt! Fantastisk soloparti, og plettfri spilling fra Warren og Billy, som ikke så ut til å savne den gamle Odyssey-synthen sin et sekund under soloen…

Rage in Eden: Platelogoen på skjermene! Dette er en av veldig få låter som høres umulig ut å gjøre live men som ikke er det likevel. Med tanke på at refrenget er refrenget fra “Deat in the Afternoon” spilt baklengs, så skulle man tro at de måtte ty til litt playback. Men neida. Billy spiller fiolin over det, sånn at du ikke legger merke til at Midge og Warren bare lissom-chanter inn i mikrofonene. Veldig stemningsfullt uansett, og synthbassen som kicka inn i andre vers forårsaket sikkert spontanavføringer hos de som stod rett ved PAen.

Lament: Ballade! Med tittelsporet fra bandets siste skive (Don’t mention the Pink Thing!) dannes bilder inni hodet av fjellturer i det skotske høylandet med en eller annen modelldame i grå ullgenser og Lady Diana-frisyre… Ahhh, good times… Flott vokal av Midge, ikke så flott vokal av fansen (les: meg). Stilig synthsolo av Midge, flott overgang til neste låt av Billy…

Your Name (Has Slipped My Mind Again): BANG…! BANG…! En lyspære dingler i skjermene bak bandet, og Midge tasser rundt på scenen med en veldig rar mikrofon. Dette er den låta jeg skipper oftest på plata, men etter konserten er jeg snillere stilt overfor den. Det er noen låter som er sånn – du må se bandet spille den for å få med deg at det er fett.

Vienna: Er jeg nødt til å fortelle deg at å se denne låta her er altfor mange forskjellige typer awesome? I så fall… Hvis du aldri har hørt “Vienna” før, så finnes YouTube. Du skylder deg selv å høre den. Og live…? Ord blir fattige. Det er soundtracket til et tiår for meg. Et tiår jeg aldri opplevde selv, men gud bedre, hvor jeg hadde følt meg hjemme der hvis folk digga sånt som dette! Vi klappet i takt med trommemaskinen og gaula med Midge idet han sang av full hals og nailet kanskje kveldens vanskeligste vokalparti! EPISK!

Hymn: Og hvordan topper de det? Med “Hymn”. En skikkelig erkehit fra Quartet, med Billys legendariske synthsolo, usedvanlig catchy refreng og tidenes beste bruk av Melodi Grand Prix-modulasjonen (et helt trinn opp før de siste refrengrepetisjonene)! Det var fortsatt et par låter som manglet for en komplett kveld, og jeg merket at de begynte å nærme seg ferdig, men jeg dreit i det – det beste med showet var ennå på vei…

Dancing with Tears in My Eyes: Den andre store hiten ved siden av “Vienna”, også en høydare blant publikum. Det var stort, det var gøy, og det rocket hardt. Elsk på den forlengede outroen!

The Voice: HOLY SHIT. Det gikk akkurat opp for meg at jeg har sett Ultravox spille “The Voice” live! Dette var låta som frelste både meg og Maria i hine hårde dager, og den er fortsatt like møkkaepiskdigergigantisk som det den var da jeg først hørte den. Refrenget bosetter seg i hjerneveggen ofte i flere uker i strekk, og er perfekt for publikumsdeltagelse. And did we ever! Men det er ikke det tøffeste med låta, oh no! For når de spiller live, så er det ekstrasolo av Billy mens roadiene fisker fram tre el-trommer og stiller dem opp helt foran på scenen. En etter en kommer Midge, Billy og Chris frem og spiller med Warren i kanskje en av de mest episke trommeseksjonene du kan tenke deg! Og før du spør, ja – jeg har sett Rush live, jeg har sett Neil Pearts trommesolo. Han har ingenting å si mot disse gutta. Detta er noe ganske annet, serru! Trommeoutroen på “The Voice” har vært praksis ihvertfall siden ’82 og sikkert på ’81-turnéen også – det er videoer på YouTube. Så kan du tenke deg at jeg har sett dette live, og så kan du legge deg i fosterstilling på badet og grine i ren misunnelse.

———-
Sleepwalk (encore): Det var heldigvis krutt nok i gamlekara for en encore, og som sådan var “Sleepwalk” et godt valg. Elektro-rock med høy puls og synthsolo, kan man ønske mer? For min del kunne de godt ha spilt alle låtene som de ikke allerede hadde spilt, men det gjorde ikke så mye. Det var awesome at de spilte sammen igjen! For første gang siden 1985, og jeg var der!

Førsteinntrykk:

Dette ser kanskje helt pleint ut, men hvis du har vinylen eller et veldig stort bilde av coveret, så ser du litt tydeligere at gjemt under hønsenettingen er noen ganske stygge hudproblemer (and I should know!) som har en noe merkelig effekt på helhetsinntrykket. Legger du ikke merke til det med det første, legger du allikevel merke til at noe er himmelropende galt med bildet. Artig detalj, courtesy of your friendly neighbourhood cover artist Hipgnosis. Selv platelogoen i hjørnet har marginalt mer stil enn mye annet rart fra 70-og 80-tallet.

1. Lucifer
I likhet med sin etterkommer “Sirius” har “Lucifer” blitt Nils Ole Oftebrukt av de fleste, ihvertfall på radio og amerikansk TV. Men det stanser ikke denne låta, som skilter med løpske EMS-synther, morsekode og mandolin, fra å levere varene så det holder. Snarere tvert imot. Det er en grunn til at Nils Ole Oftebro er i alle norske filmer og en god del av seriene våre også, og det er fordi han egentlig er skamkul. Det samme gjelder for Prosjektets “Lucifer”.
Jeg kan også nevne at dette er nest siste gang en skive av Prosjektet åpner med en instrumental. Denne praksisen (som jeg mener var litt av moroa med de tidlige APP-skivene) tok i prinsippet slutt med neste plate, men fikk en encore med “Sirius” på Eye in the Sky i ’82.

2. You Lie Down With Dogs
Lenny Zakatek åpner med den første låta med vokal, og er krass i sin kritikk av sin bedre halvdel, med fantastisk riming: “You’re such a cool woman, but I love ya’ / Such a cruel woman, but I love ya’ / Open up your eyes and realise / You’re such a fool woman, but I love ya’…” Pluss for den kule strukturen i versene. Ellers drar vi kjensel på låtas stil. Dette er sånn Zakatek synger til, white funk slik bare APP kan lage. Sjekk blant annet ut telefonstemmen i refrenget. Snadder! Og varene leveres så til de grader, med en så sterk vokal at man nesten rykker til på grunn av den iboende giften i Woolfsons lyrikk. Men det er nesten ingenting imot oppfølgeren…

3. I’d Rather Be A Man
Tittelen sier kanskje sitt, men denne låta har så mange awesome-poeng at den nesten kunne ha båret plata alene, som om ikke resten av plata hadde halvparten så mye krutt. 10cc-keyboardist Duncan Mackay viser oss at synther kan rocke så hardt at det kan gjøre vondt, og David Paton viser atter en gang at i tillegg til å spille bass på høyt nivå, så synger’n perfekt til pop-prog. Her hevder Paton at Kvinnen (generelt sett) ikke klarer å lure ham med hennes triks og lekre ytre, med fantastiske rim som “You sparkle like a snake / The wine is real, but the glass is fake / Blame it on the apple tree, but you don’t fool me”. Ikke-religiøse bibelreferanser FTW. Musikalsk er det verdt å legge merke til Projectron-koret i bakgrunnen fra første refreng av. Dette er skamgod fake-lyd som bare gamle opptakssamplere kan få til (se Mellotron, Optigan, Chamberlin etc.). Og gitartonen til Ian Bairnson fortjener oppmerksomhet: Latterlig digg og litt feit clean-lyd med en frekk liten delay. Min personlige favorittlåt på denne plata, en artig liten sak.

4. You Won’t Be There
En liten ballade av den klassiske sorten, med Dave “Don’t Let It Show” Townsend på vokal. Her hopper’n så grundig etter sin egen Wirkola at det gjør vondt, men låta står bra på egne ben. I motsetning til Zakatek og Paton, som for lengst har gjennomskuet Evas døtre, så er det først nå, etter å ha blitt grundig sveket, at Townsend har reagert, og synger så sin klagesang: “I’ll hold on, though the whole world tells me I’m wrong / and in the morning as you leave me / you touch my hand to show how much you care / But just when I need you, you won’t be there…” Hvis du er gutt/mann og ikke kjenner deg igjen, så er du enten skitheldig, jomfru eller naïv som få.

5. Winding Me Up
Der de siste notene av “You Won’t Be There” fader ut, begynner Parsons å trekke opp (i nesten bokstavelig forstand – låta begynner med lyden av noe som trekkes opp) denne saken her. At Chris Rainbow ikke debuterte tidligere som APP-vokalist enn det her overrasker meg en smule. Men her startet han et samarbeid med Prosjektet som skulle vare ut 80-tallet. Men her begynner han. Rytmegitaren er som rappet ut av lomma på et albumspor av ABBA, og ellers er det vennligsinnet og lettbent studio-pop. Men teksten skjuler et lite “nå er det nok” fra Rainbow, som til tross for den altfor vennlige musikken (med godt strykerarbeid ført i pennen av Prosjektets egen tredje Beatle, Andrew Powell) synger ting som “It was only a game, she was only a number but I figured it out all wrong” og “Now I’ve got nowhere to run, she knows my every hiding place”. Domestic disturbance, anyone?

6. Damned If I Do
Zakatek tar mikrofonen igjen, og vi hører nå at dette er de samme gutta som spilte på I Robot, men at de har polert sounden sin i mellomtida. Strykerne til Andrew Powell har funnet seg til rette, sidestilt med keyboard og gitar, men som drar på i riffet. Teksten er her blant det bedre Woolfson har skrevet, spesielt med tanke på at i motsetning til “I’d Rather Be A Man” og “Winding Me Up”, så er han ikke ensporet imot kvinnens innflytelse, men snarere litt mer reflektert. Dette er altså mannens forsvar når kvinnen anklager stakkar’n for å være følelsesløs og kald. Dette er uten tvil en av de bedre låtene på plata, og en en soleklar hitkandidat.

7. Don’t Hold Back
En lite bemerkelsesverdig låt, som er skrudd sammen på en lite fascinerende måte. Men det er lyspunkter: Vokalen innehas av Clare Torry, som en del av de årvåkne og mer Floyd-bevandrede lesere vil kjenne igjen som sirenen på “The Great Gig in the Sky”. Og når dama drar på i beste Tina Turner-stil, så merker du det helt ned i skosåla. Men ellers bærer låta preg av lite oppfinnsomhet fra Prosjektets hovedpersoner, og lekenheten som ellers gjennomsyrer diskografien er så godt som fraværende. Æsjameg.

8. Secret Garden
Dette har lite med Rolf Løvland og MGP å gjøre. En klassisk instrumentallåt fra Prosjektet, som i første del er drevet av piano (for de som kjenner Abbey Road, så er det nok snakk om gode gamle Mrs. Mills) og bass, mens strykerne leker seg rundt opplegget til bandet. Så i andre halvdel kommer scat-koret inn. Jepp, du leste riktig. Og det høres like mye ut som “The Sims”-soundtracket som du husker det. Men med litt stil også, det er fortsatt APP vi snakker om her. Det er for øvrig verdt å merke seg at det bare er én fyr i koret: Chris Rainbow, for anledningen kreditert som “One-Man Beach Boys”. Mot slutten er det heldigvis tilbake til startriffet.

9. If I Could Change Your Mind
Leslie Duncan gjør her ære på det motsatte kjønn etter at Clare Torry ble tvunget gjennom “Don’t Hold Back”. Og her er det nærmere Floydianske takter (jeg tør sverge jeg hørte Ian Bairnson på steelgitar!) med saksofon og orgel, multitracket kor og strykere og balladetakt og annet skøy. Og når Bairnson skal imitere David Gilmour mot slutten, så klarer han det. En rolig og fin svanesang for Eve, i stil med forrige plate.

Dommen:
Når det gjelder de to siste platene Prosjektet gav ut på 70-tallet, så er det sterkt delte meninger. Noen mener at Pyramid er middelmådig mens Eve er den bedre halvdel av midtplatene, andre hevder Eve er det dårligste Prosjektet gjorde på 70-tallet og at Pyramid er nesten på nivå med I Robot og så har du folk som meg: Pyramid og Eve er jevngode, og er ufortjent forbigått av populariteten til platene fra starten av 80-tallet. Eves umiddelbare fordel er det store lageret av låter med singelpotensiale, blant annet tror jeg at “Winding Me Up” og “If I Could Change Your Mind” hadde gjort seg som singler – “Winding Me Up” som det lettbente pop-nummeret med umiddelbar appell, og “If I Could Change…” som den sarte balladen med Floydiansk tilsnitt. De er mer minneverdige. For å omformulere: Pyramid er kvalitetsmessig bedre og musikalsk mer spennende, mens Eve har låter du kommer til å nynne på oftere. Og ironisk nok, til tross for all misogynismen så er jeg overbevist om at plata er bedre skikket til å vinne kvinnene over til å høre på Prosjektet.

Eve er i bunn og grunn en plate som man blir glad i, til tross for en skavank eller to. Alt i alt så er det bare go’låter, og selv “Don’t Hold Back” er tålelig i det lange løp…

Førsteinntrykk:

Typisk Hipgnosis-cover her. Ikke så veldig mye å si annet enn dette: “Nytes best på vinyl.” Gjelder både musikken i seg selv og coveret. Plata tok tittel og tema fra Patrick Flanagans bok “Pyramid Power”, utgitt i 1973 og som hadde som tema disse merkelige prismene som figurerer overalt, bare du ser etter. Og hvis du ser etter pyramider på coveret, så ser du mye rart. Derfor anbefales vinylutgaven – mer snadder for pyramidologer inne i utbrettsomslaget (Kan Sprakradet gi oss en god oversettelse av “gatefold”?).

1. Voyager
Åpningen av plata er kanskje den mest effektive kombinasjonen av fire noter jeg har hørt (C – F – Ab – G, en slags Fmadd9-arpeggio, tror jeg). Åpningen er stemningsfull, mystisk og helt i tråd med det du kan forventet av Prosjektet. For anledningen med en litt østensk vri på det hele. Når jeg tenker over det, så er hoveddelen av denne låta ikke så ulik “A Dream Within A Dream” fra Poe-skiva. “Voyager” glir så glatt over i riffet til neste låt…

2. What Goes Up…
David Paton jobber til vanlig som bassist i Pilot, hvis medlemmer nå var Prosjektets faste band, med unntak av Stuart Tosh, som etter forrige skive ble erstattet av navnebror Elliot. Men på denne låta er det David Paton som synger, i samspill med Dean Ford (som vi hører mer av lenger nede). Patons stemme er for så vidt veldig i tråd med Prosjektets sound, og ikke veldig ulik Chris Rainbow, som vi får stiftet nærmere bekjentskap med på Eve. Men “What Goes Up” er en artig sak. En pop-låt uten sidestykke arrangementsmessig, til tider episk, til tider hypnotisk, til tider vennlig, til tider overveldende. Schizofren much? Jah. Men gud, jeg elsker det! Og strykerne tar oss videre til neste låt…

3. The Eagle Will Rise Again
Fun fact: Vet du ikke hva det gitaraktige instrumentet som spiller versakkordene er for noe? Eric Woolfson gravde ut alskens merkelige arkaiske tangentinstrumenter (bl. a. klavikord og cembalo) og overdubbet disse. Men i motsetning til det vi venter av f.eks. Brian May, så har vi ikke harmoniseringer, men alle instrumentene spiller de samme notene. Go figure.
Vokalen er forøvrig sårt og vakkert levert av Colin Blunstone, som til tider minner om Dave Townsend (som sang “Don’t Let It Show” på I Robot) men som samtidig er ganske annerledes. Du kan si de fyller samme funksjon, men på forskjellig måte. Denne funksjonen er åpenbar: Vakre popballader. Og Colin leverer varene i en låt som unikt nok også kan skilte med en dose av denne gjennomgående mystikken.

4. One More River
Etter Blunstones sippeballade er det oppfriskende med synth-funk-shuffle-rock med vår alles Lenny Zakatek på vokal. Selv med småpsykedeliske “refreng” går det så det suser, mye takket være Phil Kenzies saksofonsolo, som feier gulvet med brorparten av alle gitarsoloene jeg har hørt opp gjennom. En meget catchy og fin låt, som hverken gjemmer seg eller stikker seg ut. Kunne sikkert ha gjort seg som singel. Men det var vel det at vers/refreng-skillet eksisterer ikke i “One More River”. For å finne ut hva som er hva, er du pent nødt til å spørre Eric Woolfson eller noen av de andre involverte. Jeg klarer ikke å definere det. Men bryr jeg meg egentlig? Nei. Låta er steintøff.

5. Can’t Take It With You
Apropos småpsykedelisk… Dean Ford markerer territorium som leadvokalist i denne sære perlen av en låt. Bare Pink Floyd har laget mer stoner-vennlig arrangement på megabudsjett enn det Parsons/Woolfson-kollektivet har gjort her. Legg merke til “One More River”-referansen på slutten av refrengene. Ellers er denne helt på det jevne, men med en meget morsom tekst.

6. In the Lap of the Gods
Intet eksisterer så episk som “In the Lap of the Gods”. Ord blir fattige. Selv etter å ha spilt plata så mange ganger som det jeg etter hvert har gjort, så blir jeg like overveldet hver gang. Igjen viser Parsons at røttene hans er dypt festet i proggen, og slenger inn “Voyager”-arpeggioen. Sånne ting er jo bare dritkult. Anyway. Dette er en av de låtene hvor Andrew Powell har kjørt på med de drøyeste symfoniske arrangementer, så grandiose at de får Metallicas S&M til å høres like gjennomsnittlig ut som en Rihanna-release! Jeg kødder ikke. Og det på fem og et halvt minutt!

7. Pyramania
Med en pangstart og et tikkende honkytonk-piano (ja, du leste riktig, og nei, det kan ikke beskrives annerledes) starter den desidert snåleste saken på plata. “Pyramania” er et dypdykk i en slags galskap, besettelse som sinnsforstyrrelse i lydform. Mens andre kjenner ham fra “Day After Day”, er Jack Harris for meg alltid forbundet med “Pyramania”, låta som gav folkehysteri et ansikt. Og sannsynligvis den eneste låta i verden som har synth-tubasolo. I am not making this up. Duncan Mackay må ha hatt det sært i studio. Antagelig den svakeste låta på plata, fordi den er så vanskelig å håndtere.

8. Hyper Gamma Spaces
Tilbake til “Dark Side of the Moon”. Du husker den, ikke sant? Vel, “Hyper Gamma Spaces” er “On The Run” på steroider. Parsons selv tar center-stage med Projectron-kor og Wurlitzer, og riffer over en syk liten synth-shuffle. Dette er nok favorittlåta på denne plata her, og prototypen på “Mammagamma” fra Eye in the Sky. Mer om den senere. Stort mer er det ikke å si, annet enn at denne låta er steintøff. Soundtracket til en biljakt i en detektivserie fra det sene 70-tallet.

9. Shadow of a Lonely Man
Når støvet har lagt seg etter Parsons’ Floydianske sprangritt, tar John Miles mikrofonen til en følsom pianoballade som tar for seg berømmelsens pris. Denne låta er Prosjektets egen “My Way”… i det minste inntil 1986 og “Limelight”. Men jeg personlig mener både “Shadow of a Lonely Man” og “Limelight” er å foretrekke før “My Way”. Beklager Frankie, men du er overspilt. Heller John Miles’ sarte tenor, sier nå jeg.

Dommen:
Når alt kommer til alt, så er Pyramid Prosjektets glemte juvel. Med unntak av den noe vindskeive “Pyramania” (ironisk nok låta mest tro til pyramide-konseptet) og de til tider nesten for grandiose utskeielsene i “In the Lap of the Gods”, i den grad APP kan være for grandiost. Men med spor som “Can’t Take It With You”, “One More River” og den fantastiske “Hyper Gamma Spaces” kan man bare bøye seg i støvet.
Men viktigst er likevel trippel-låta som åpner skiva – “Voyager/What Goes Up/The Eagle Will Rise Again” utgjør en stor del av plata, og rettmessig så. Mye trøkk, episk komposisjon og flotte teksturer som hever standarden for produsenter overalt. Alan Parsons kan sakene sine, og er ikke redd for å vise oppkomlingene hvor skapet skal stå. Pyramid, i likhet med resten av Prosjektets portefølje, er ikke spesielt eksperimentell i form, men i teknikk. Lydbildet er enormt, og pop-aspektene ligger et par år foran resten av bransjen. Og du kommer ikke utenom det at Prosjektet også innebefatter Andrew Powell og hans strykerarrangementer, som er med på å skape et grandiost lydbilde. Selv når punken her på slutten av 70-tallet fikk fullt fotfeste i bransjen, så overlevde band som Pink Floyd, Saga, Camel og Alan Parsons Project, fordi de innså at punken hadde lite med musikk å gjøre. Disse bandene overlevde i stor grad punkens “kjemper”, og både Saga og Camel er fortsatt aktive band.

Uansett, jeg kommer ikke bort fra det faktum at Pyramid er en fantastisk skive. Anbefales på det varmeste. Den er noe jevnere i utførelsen enn I Robot, men av en eller annen merkelig grunn dårligere representert i APPs ettermæle. Så langt er Pyramid en god kandidat til Prosjektets #1-plate, på grunn av sterkere tema og jevnere lydbilde.

Debutskiva til APP er basert på verkene til Edgar Allan Poe, uten at det er nevneverdig mye goth inne i bildet. Snarere setter dette standarden for platene som kommer. Ved siden av originalutgivelsen på 20th Century Records (som inntil 2007 bare fantes i vinylform) var førsteutgaven på CD, utgitt i 1987, tungt remastret og remikset av Parsons. Men heldigvis: Alan Parsons er ikke George Lucas. Sammenlignet er faktisk 1987-miksen å foretrekke til tider. Mer om enkeltforskjellene underveis.

Førsteinntrykk:

Jeg er fristet til å si at coveret gir ikke et veldig spennende inntrykk, men det er noe ved Deluxe-pakka som fenger. Men det må da sies at skjønnheten kommer innenfra. Bildebruken inne i coveret er mye mer spennende enn utsiden.

1. A Dream Within A Dream
Her merker man den første store forskjellen mellom de to versjonene av plata. Der originalen fader inn på psykedelisk vis, har man i 1987-versjonen åpnet med en forkortet versjon av diktet, lest av ingen ringere enn Orson Welles (spilt inn til en promo for skiva på 70-tallet, noe som forklarer Welles’ gjesteopptreden to år etter at han parkerte). Bortsett fra dette er det få forskjeller. Litt endring i trommelyden mellom versjonene, men det gjelder for alle låtene. Blokkfløytene spilles av Billy Lyall, og bidrar kolossalt til stemningen i åpningen. Ellers fungerer låta bare som et forlenget forspill til platas mest berømte låt…

2. The Raven
Den mørke og mystiske basslinja fra forrige låt smir den sammen med denne, som bare endrer seg subtilt idet Parsons selv entrer med Prosjektets første vokal (med første bruk av vocoder i en pop/rock-låt noensinne). Alle bør i det minste kjenne til diktet, men i denne drakten har Poes mest kjente dikt endelig fått en kortversjon verdig. Parsons’ robotvokal er usannsynlig creepy, men ikke på den “ooh, gotisk/viktoriansk/Tim Burton-horror” måten. Det er den ukonvensjonelle presentasjonsformen som hovedsaklig får dette til å høre så grimt ut. Videre: Idet Parsons har levert de to første versene, introduseres “refrenget” med et brak: “NEVERMOOOOOOOOORE!” og vi sier hei til vokalist Leonard Whiting, kjent fra Zefirellis “Romeo og Julie”. Så vi har en skuespiller som eter de fleste yrkessangerne til frokost. Og her hjelper han Parsons/Woolfson-partnerskapet med å gjøre “Quoth the Raven: Nevermore” til et catchy refreng. Han får det til. Ellers er det klassisk Prosjekt-arrangement med diverse strykere smakfullt flettet inn bland band og Wurlitzer-piano og ting. Spiller du dette på et skikkelig anlegg, har du makt til å sette gudsfrykt i hardcore-ateister.

1987-miksen smekker på en gitarsolo etter tredje vers, spilt inn for the occasion.

3. The Tell-Tale Heart
“VRÆÆÆÆÆL!” Bandet spiller bluesbasert shuffle-tungrock med stereo-gitar og plekterbass, og på vokalen gjester Arthur Brown, mannen som gjorde skriking til kunst (Jungeltelegrafen påstår at stemmen hans spenner over hele fire oktaver). Når hans skrik innleder låta, vet vi at en sinnsyk heisatur av en låt er i anmarsj. Og når han da i tillegg skal synge “The Tell-Tale Heart”, om en fyr som blir drevet til vanvidd av et øye og dreper gamlingen som eier det, for så å gjemme alt sammen og bli avslørt av en hallis når politiet kommer på visitt etter at naboen ante ugler i mosen. Brown gauler seg gjennom låta med så stor overbevisning at du nesten skulle tro at det bar rett til lukket avdeling så snart vokalen var i boks. Men han er ikke den eneste som gjør låta briljant. Melodiene og akkordprogresjonene i “Tell-Tale Heart” er usedvanlig velskapte og godt gjennomførte, og strykerbrekket midt i låta og jukseoppbyggingene derefter gir dette nummeret en utrolig stemning. Dagens utfordring: Prøv å si meg ærlig at du ikke får frysninger når Brown skriker av full hals: “It’s the eye of the Devil himSEEEEEEEEEEEELF!” The stuff epic is made of.

Ikke mye er forskjellig mellom de to utgavene av “Tell-Tale…”, men etter å ha A/B-testet de to, merker man at strykerne løper litt mer løpsk i originalen, i tillegg til at det er brukt andre ad-lib hyl fra herr Brown (sikkert fra gamle outtakes og masterbånd).

4. The Cask of Amontillado
Fra rockegalskap til balladegalskap. John Miles overtar stafettpinnen, og slipper å hoppe etter Wirkola takket være radikalt stemningsskifte. Søk opp originalteksten på Google, og hør på denne ved siden av. Noen ville kanskje ment at 4/4-seksjonene (instrumentalpartiene etter “refrengene”) er malplasserte i denne sammenhengen, men ikke faen om det kan gjøres annerledes. Miles spiller stort sett Montresór, den grovt fornærmede eieren av amontilladoen (en type sherry) som bestemmer seg for å hevne seg på Fortunato (sunget av Terry Sylvester i refrengene) ved å lure ham ned i sin mørke og fuktige vinkjeller, lenke ham fast etter armene og mure ham inn i veggen. Det er noe mørkt, dystert og særdeles forstyrrende ved Miles’ vokal i versene, mens refrengene høres ut som Beatles post-Sgt. Pepper gone horribly, horribly wrong, komplett med ooh-kor og tostemt samspill mellom Terry og John. Og det er her det går VIRKELIG over alle støvlesteiner. For mens låta så langt har gått i 6/8 (valsetakt på norsk), skiftes det til 4/4-takt idet refrenget er over, trommisen viser muskler, og orkesteret går bananas. En artig sak jeg har meget sans for, denne amontilladoen. Låta, ikke sherryen. Sherryen har jeg ikke prøvd. Men nå har jeg litt lyst, merker jeg.

Parsons har tuklet relativt lite her. Vekta er skiftet litt på her og der, men det er vel bare å vente seg. Han har nok lagt til litt ekstra synthbacking til strykerne, men det er i så fall subtilt som få.

5. (The System of) Doctor Tarr and Professor Fether
Forrige låt går over i et salig spetakkel, som høres ut som en sirkusutflukt med gjesteopptreden fra fruktkakeavdelingens innsatte. Men så settes bandet i sving, og Jack Harris finner opp growlingen. Før i tiden skjønte man hva folk growlet. Kanskje mest fordi dette høres ut som rapesynging, men men. John Miles er for øvrig vokalist her også, og liker ham kanskje best i roller som det her, hvor han får rocka litt. Mer om det rundt midten av 80-tallet, med “Stereotomy” og “La Sagrada Familia”. Ellers kan jeg melde at bandet er i god sving her, og rocka seg inn på Topp 40 på øyriket med denne. Forstå det den som kan – ikke er det Poes mest kjente (en venninne av meg som har lest mye Poe kjente ikke til denne) og tittelen er lenger enn de fleste popsingler. Men bra valg musikalsk sett, det var det. Legg merke til Woolfsons resitering av “The Raven” og “Dream Within A Dream” mot slutten!

Her merker jeg flest endringer fra originalen, hovedsaklig ved at Parsons har lagt til et kirkeorgel og tryllet frem et desidert romsligere trommespor. Det er jevnt over mer punch her, eller – det er her du merker remiksinga sterkest. Originalen preges av en utrolig dvask skarptromme og et scat-kor som er skrudd litt for høyt i miksen. Grunnen til at vi ikke sier at George Lucas “dro en Alan Parsons” på SW-trilogien er fordi det Parsons gjorde med ToMI faktisk var forbedringer, og fordi AP var villig til å anerkjenne originalmiksen.

6. The Fall of the House of Usher
For de av dere som husker forrige anmeldelse: Andrew Powell er kreditert sammen med Parsons og Woolfson som låtskriver. Det bør si litt. “FotHoU” er dog mindre Stravinskij enn det “Total Eclipse” er, men til gjengjeld er “FotHoU” sju minutter lang og delt i fem deler. Go figure. Delene I, III og V (“Prelude”, “Intermezzo” og “Fall”) er stort sett orkesterstykker og var tatt opp i Kingsway Hall, mens de to lengre delene II og IV (“Arrival” og “Pavane”) er tatt opp på Abbey Road og består av Prosjektets etter hvert mest vanlige lineup – med unntak av trommis Stuart Tosh som ble erstattet av navnebror Elliot etter I Robot – gitarist Ian Bairnson, bassist David Paton og Woolfson selv på tangenter. Blant gjestene finner vi Curved Air-keyboardist Francis Monkman, Parsons selv på Projectron og synth, og andre tangentbidrag fra Andrew Powell.

Orson Welles dukker opp igjen i ’87-miksen, som nå crossfader inn på slutten av “Dr. Tarr and Prof. Fether”. Ellers er det kun forventede endringer.

7. To One in Paradise
Hadde Beatles fortsatt sine eventyr i LSD-land hadde de laget en låt som denne. Terry Sylvester leverer varene for de som liker sånt. Og med ‘sånt’ mener jeg ‘muzak’. Poe-kjennerepleier å si at denne har minst med originalteksten å gjøre. Så dette er, i likhet med “Day After Day” fra I Robot, en avslappende liten sak som nytes best som bakgrunnsmusikk en lun aften. Men til vanlig blir dette litt søvndyssende.

Ingen åpenbare forskjeller mellom de to versjonene utenom den vanlige finishen.

Dommen:
Først det viktigste: Begge versjoner er omtrent like kurante. Der Parsons fant det for godt å fjerne et eller annet, satte han inn noe like kult. Se åpningen på “FotHoU”, som er like kul i begge versjoner, men på forskjellige måter.
Anyway. Debutskiva til APP minner meg på noe veldig viktig. Toto-fans som også liker prog er nødt til å høre dette. Eller noe som helst av Prosjektet. Og det har tre grunner: 1) Prosjektet var først ute, og derfor oppfant de studiomusikerpoprock med prog-tilsnitt. 2) Ethvert band som kan regnes utifra hele skiver fremfor singler er alltid overlegent bedre, og der Toto har bra singler, har Prosjektet hele skiver. 3) Prosjektet hadde decency til å si “Nok er nok” på slutten av 80-tallet (Alan Parsons’ soloskiver er pr. def. ikke en del av diskusjonen siden Woolfson var den bedre halvdelen). Og hadde Toto baller nok til å lage konseptalbum? Tru’kke det, gitt.
Med det ute av systemet vil jeg si følgende: De fem første låtene har nok for seg på egen hånd, og med “FotHoU” er det enda bedre. Som med I Robot er det alltid én låt som er skikkelig dvask sammenlignet med resten, i dette tilfellet “To One in Paradise”. Men som sagt, det er kanskje fordi den, og “Day After Day” rett og slett er en smuule malplasserte på plater som ellers har så høy Jim Steinman-faktor at man nesten venter at balladene skal være av power-typen, men så er dette Alan Parsons Project, hvor balladene heller er chillout-verdige poplåter. Go figure. Dette har likevel ikke nok vekt til å dra med seg skiva i dragsuget, siden de to sangene ikke i og for seg kan kalles dårlige. Dølle, ja. Dårlige, nei.

Men til syvende og sist, Parsons og Woolfson satte en standard her som andre band ville ha kalt en møllestein av urealistiske dimensjoner. Men som kjent, duoen kjenner omtrent ikke grenser og tar utfordringen på strak arm. Og historien viser at de hadde kapasitet til å overgå seg selv ved flere anledninger. At de ikke hadde latterlig mange hitsingler à la Beatles er ufattelig.

Bakgrunnsinfo: Alan Parsons er for lydteknikere en slags guru, med et rulleblad av en annen verden. Han kan skilte med jobber som assisterende tekniker på Beatles’ to siste skiver (Abbey Road og Let It Be) og hovedtekniker på Pink Floyd-eposet Dark Side of the Moon. Men han trengte noen som kunne peke på folk som trengte en produsent, og det var da Eric Woolfson kom inn i bildet. Woolfson var en av de hotteste låtskriverne i England på den tiden, og var sessionpianist på dagtid. Han hadde jobbet under Andrew Loog Oldham på 60-tallet, og skrevet låter for Marianne Faithfull, Tremeloes, Marmalade og Frank Ifield.

Sammen med Alan Parsons skulle de to danne The Alan Parsons Project, som bestod av at Woolfson skrev låter, spilte keyboard og fom. 1980 sang en god del av dem, mens Parsons produserte, skrudde lyd og bidro på tangenter med jevne mellomrom, vokalrollen var åpen for forskjellige talenter som John Miles, Colin Blunstone og Chris Rainbow, og resten av rollene var fylt av det britiske studiomusikerbandet Pilot, med Ian Bairnson på gitar, David Paton på bass og Stuart Tosh på trommer (tom. denne plata, hvorefter trommene trakteres av Stuart Elliot).

Deres første plate sammen ble utgitt på 20th Century Records i 1976 og het Tales of Mystery and Imagination, en plate forfatteren nå har anskaffet og anmelder i løpet av uka. Basert på Edgar Allan Poes verker, men kanskje for lite “goth” for de fleste; ingen umiddelbar suksess, men Prosjektet fikk en liten tilhengerskare. De fulgte opp Tales… året etter, nå med det noe større plateselskapet Arista i ryggen og en ambisjon om å lage noe basert på en Isaac Asimov-bok. Asimov hadde solgt rettighetene til et filmselskap (noe Woolfson fikk ham til å angre på etter en prat om konseptet) men APP endret bare tekstene og visket vekk et komma, og presto: I Robot.

Førsteinntrykk:

Coveret er rett ut av Hipgnosis’ etter hvert så store portfolio, og er i all hovedsak et artig tittelspill. Som de fleste Project-skivene er det ikke på noen måte spektakulært, men passende og mildt iøyenfallende. Fra mitt platecover-geek-perspektiv kan jeg dog nevne at dette er ikke første gang Storm Thorgerson (Hipgnosis’ de facto-sjef) har leflet med robotmotiver – det første eksemplet er de noe mer berømte robothendene i Wish You Were Here-designet. Jeg er så heldig at jeg har denne skiva (I Robot) på vinyl, hvor du får dette griselekre coveret i hendig gatefold-format. Gromt!

1. I Robot
Tittelsporet starter som noe ut av et B-filmsoundtrack fra 70-tallet, før en syntharpeggio kicker inn og avløser det smått sære arrangementet. Gradvis kommer resten av bandet inn, og vi blir utsatt for noe som høres ut som en Starsky & Hutch-reprise. For de uopplyste – vi snakker sent 70-talls “white funk” på sitt mest selvparodiske. Men det er catchy, og gudene skal vite at hvis noen noensinne har vært i nærheten av å produsere noe funky uten rette kvalifikasjoner (les: etnisk bakgrunn) så er dette nettopp det. Selv når koret returnerer litt under halvveis gjennom låta.

2. I Wouldn’t Want To Be Like You
Og funken glir sømløst over i …mer funk?! Jadda. Denne gangen i singelformat, etter alle kunstens regler – Rhodes-piano? Check. Jazzakkorder? M-hm. Erketypisk funk-rytmegitar med tilhørende sleazeball-solo? Oh yeah! Nervøs nesten-robot shuffle i slagverk-avdelingen? Selvsagt. Lenny Zakatek på vokal? Stopp en halv strømpe… hvem faen er Lenny Zakatek? Som de fleste APP-vokalistene har Zakatek ubønnhørlig gått i glemmeboka, men det betyr på ingen måte at han var dårlig! Snarere tvert imot – denne låta funker ikke med noen andre på vokal. Ferdig arbeid. I løpet av 3:23 er låta over, og vi har blitt revet med av Prosjektets mest diskovennlige og dansbare låt.

3. Some Other Time
Den første APP-låta jeg noensinne hørte, og den rev meg med umiddelbart. Med kombinasjonen flygel, 12-strengers gitar og strykere er du garantert en av de minste, men likefullt en av de vakreste, prog-juvelene i verden. Låta besitter en fantastisk liten melodi som er usedvanlig genial og fengende – først framført på samplet fløyte (takket være noe Parsons & co. kalte en Projectron, noe som høres ut som en glorifisert Mellotron) og senere med valthorn – det absolutt tøffeste instrumentet i et orkester. Peter Strakers gjesterolle som leadvokalist er strålende, og selv om låtas tema er noe obskurt (Overvåkning? Tankelesning? Robot-invasjon?) så er teksten ren poesi: “Could it be that somebody else is looking into my mind / Some other place, somewhere, some other time…” Gripende.

4. Breakdown
Med en kvasi-mekanisk beat (til akustisk trommesett å være) og spenstig bass drar dette mini-eposet i gang. Som med “Some Other Time” har Parsons sett litt utenfor de vanlige vokalistene og brakt inn Hollies-vokalist Allan Clarke, som her tar steget fra lettbent sekstitallspop til søttitallsproggens vide verden. Og du verden for en stemme! Det tar et par gjennomlytninger før du venner deg til hans nasale utbasuneringer, men for en garvet Rush-fantast er dette barnemat. Og da du trodde vannet var trygt, kommer symfonikoret for fulle seil: “Freedom, freedom, we will not obey / Freedom, freedom, take the wall away…” og Clarke demonstrerer hvordan stemmen hans angivelig kan skjære gjennom betong. Etter flere år med prog-studium bak meg har jeg aldri opplevd noe så episk innen rockegenren festet til plate.

5. Don’t Let It Show
Vemodig vakker ballade, med lett kirkeorgel og Dave Townsends sørgmodige tenor i sololøp, kun akkompagnert av et og annet trompetinnslag som grunnlaget for første del av låta før resten av bandet joiner for andre vers, med strykerne hakk i hæl. Dette er en pop-ballade helt etter boka – nesten så man kan si at det ikke kan gjøres mer i popmusikk etter dette. Men bare nesten. Det er jo tross alt erkeklisjéfylt hele opplegget, med unntak av avslutningen, som plutselig tar av i stil med resten av plata som om de første tre minuttene av låta var et forspill. Låta tar opp tempo, og lar vokalisten i stikken samtidig. Men balladedelen rører meg på en måte bare Kate Bush har gjort før, og derfor skal denne låta spilles i min begravelse.

På vinylen er det her første side fader ut, og noen må rusle bort til spiller’n og snu skiva.

6. The Voice
Fortsatt ingen TV-kanal. Og nei, dette er ikke Ultravox-låta i originalpakning heller, men snarere en låt som deler tittel med den. Vi tar enda et dypt dykk inn i “white funk” søttitalls-detektimen-soundtrack-helvete her, med Cockney Rebel-vokalist Steve Harley på vokal og Alan Parsons eget bidrag via vocoder (For mer vocoder-moro, sjekk ut “The Raven” fra Tales…) over noe som høres ut som outtakes fra soundtracket til Charlie’s Angels-serien eller de gamle Shaft-filmene. Wurlitzer med wah-wah, strykere à la Lalo Schifrin og lett og fin helhet i rytmeseksjonen hele veien, temposkifter midt i til tross.

7. Nucleus
Idet “The Voice” fader ut i noe som høres ut som politiradiostøy og morsekoder, blir vi plutselig utsatt for trip-hop hele to tiår før begrepet i det hele tatt blir oppfunnet. Jeg kødder ikke. Det eneste vi mangler er flere telefonsamtale-samples à la Portishead og en basslinje spilt av en fyr på store mengder pot. Kort og godt.

8. Day After Day (The Show Must Go On)
“Nucleus” er i praksis et forlenget forspill for denne låta her. Hva denne låta angår: Sier jeg “Us And Them” så sier dere “HØRT DET FØR!” Og det sa jeg og. Fin liten sak, men i likhet med resten av Floyd/Parsons-alliansen Dark Side of the Moon, så har det ikke all verdens lasting appeal. Fra og med 1980 og The Turn of a Friendly Card kan du vente deg mange av disse, men da er samtlige sunget av Woolfson selv. Denne vinner ‘Oftest Skippet’-prisen på denne skiva.

9. Total Eclipse
Prosjektet hadde et tredje medlem i samme kapasitet som frontgutta Parsons/Woolfson, men som valgte å gjemme seg litt. Dette var Andrew Powell, mannen som året etter dette produserte Kate Bush’s første skive, men som i Prosjektet var ansvarlig for å skrive arrangementer for orkester og kor. Og her slipper frontgutta Powell løs med hans eget stykke: “Total Eclipse”. Powell sparker fra seg med et latterlig komplisert stykke for kor og orkester, med noen godt begravede synthatmosfærer inni alt sammen. Det høres ut som filmmusikk som spiser verkene til Howard Shore, Harry Gregson-Williams og Hans Zimmer til frokost. Men igjen, så leder det ene til det andre, og når synthene kicker inn og du hører et trommesett kjørt gjennom en ekkoboks, da hører du plutselig på…

10. Genesis Ch.1 V.32
Før du løper etter Bibelen: Skapelsen 1-32 finnes ikke. Parsons/Woolfson tar over igjen etter Powell’s ekstravagante solonummer og gir oss et passende futuristisk nummer, som i tråd med konseptet sier at en ny del av skapelsen har kommet med roboten… ooooh, sci-fi! Men herregud, så sinnsykt kult det låter! Akkordprogresjonen og den enigmatiske Rhodes-arpeggioen er prototypisk “Sirius” (Eye in the Sky, 1982), mens gitarriffet er like seigt som trommerytmen, som går med gigantiske monsterskritt à la Godzilla. Legg merke til koret. Powell er vel så viktig som de to sjefene i Prosjektet, og du merker det på denne låta her. Storartet finish!

Dommen:
Så langt (jeg mangler Ammonia Avenue, Vulture Culture og Gaudi for å ha alt) mener jeg at I Robot er Prosjektets desidert beste skive. Den er ambisiøs, men til tider radiovennlig, og den tilfredsstiller alle andre krav til god musikk. Egentlig hadde jeg håpet å slippe å kalle dette favorittplata mi av APP, så jeg formulerer det litt annerledes: Jevnt over er dette deres sterkeste plate. Favorittskiva varierer (akkurat nå prøver jeg å venne meg til Pyramid, som blir neste innlegg), men dette er Prosjektets Moving Pictures. Sånn rent bortsett fra at skiva er litt tungt fordøyelig med mindre du har prog-erfaring. Takler du låter uten vokal? Liker du noen klassiske stykker? Er det greit med låter som bruker to minutter på å starte ordentlig? Og digger du band som tar’n helt ut i studio? Svarte du “ja” på alt dette, så er dette plata du kan begynne med.
Det eneste jeg har å utsette på I Robot er det noe oppløste robot-temaet. Du merker ikke noe særlig til det med mindre du pirker godt i tekstenes betydning og gjør noen liberalt store tankesprang. Og “Day After Day” er grisedøll. Grei i bakgrunnen, men et gjesp ved aktiv lytting.

Unn deg selv I Robot hvis du er ute etter noe spesielt. Samma hva du betaler for den, så er den verdt det.

Bernt, en venn av meg fra folkehøyskolen, introduserte meg til King Crimson på den mest uortodokse måten noensinne: ved å spille Three of a Perfect Pair på PA-anlegget under opprigg. De fleste med litt over middels kunnskap om progrockens historie veit at Crimson-plata med stor P er In the Court of the Crimson King, og at Three of a Perfect Pair er fra Crimsons avantgarde-periode, dvs. 1984. Så jeg ble pælma hodestups inn i et Crimson som høres ut som Talking Heads (ihvertfall ifølge moder’n, som burde ha peil – fader’n har alt av ‘Heads på CD… og vinyl.) …og jeg likte det. Så det tok ikke lang tid før jeg begynte å nøste meg bakover – og mens Bernt fant røttene til bandet med In the Court…, så fant jeg røttene til 80-tallets Crimson – 1981-utgivelsen Discipline.

I 1981, etter å ha skiftet ut medlemmer like hyppig som de gav ut plater (det er ikke kødd engang – ikke før 80-tallet klarte de å ha en noenlunde stabil lineup) bestemte bandets leder/kontrollfrik/diktator Robert Fripp seg for å starte et nytt band etter å ha oppløst Crimson etter plata Red i 1974. Med trommis Bill Bruford i ryggen hyret Fripp bassisten Tony Levin og den syngende gitaristen Adrian Belew. Dette bandet ble hetende Discipline en god stund før det gamle bandnavnet til Fripp ble gravd opp igjen og gitt nytt liv. Men konseptet bak dette bandet var helt nytt – akkurat som de tidligere inkarnasjonene av bandet, som var i konstant evolusjon selv da. Plutselig, med en stabil lineup fant Crimson en ny sound for 80-tallet. Dette hadde røtter i bandets nye medlemmer og deres fortid.

Adrian Belew var allerede da en anerkjent gitarist som allerede var alumnus hos Frank Zappa, David Bowie og Talking Heads, og han bar tydelig preg av dette. Vokalstilen er skummelt lik ‘Heads-vokalist David Byrne og hans gitarstil, basert på sære lydeffekter, sirenefeedback og småhyper scenestil, vitner om en idiosynkratisk personlighet som bare fins hos Zappa-musikere. Og veldig få andre gitarister passer til å spille sologitar på et så sært stykke som Bowies “Station to Station”.
Tony Levin hadde allerede blitt en beryktet sessionbassist etter å ha jobbet med John Lennon, Lou Reed og Alice Cooper, men var mest kjent for hans nøkkelstilling i Peter Gabriels backingband. Levin er i dag en av de mest kjente brukerne av det smått sære instrumentet Chapman Stick, som er i prinsippet en kjempestor gitarhals med 10 strenger (dette er variabelt – 8 og 12 strenger er også brukt, men 10 er mest vanlig) som spilles i all hovedsak med tapping. Dette instrumentet har et voldsomt register og kan brukes som soloinstrument, men er mest kjent som et bassinstrument på grunn av den perkussive og rytmiske lyden.
Bill Bruford startet sin karriere med det stereotypiske progbandet Yes, men forlot gruppa mens de var på toppen (rett etter Close to the Edge-turnéen i 1972). Spillestilen hans har sine røtter i jazzen, og den har utviklet seg til noe helt spesielt med årene. Med sin bakgrunn som trommis i Crimson mellom ’73 og oppløsningen, og som sporadisk medlem av jazzfusion-gruppa Brand X og som livetrommis for Genesis på slutten av 70-tallet fikk Bruford massevis av ny input, og med det nye Crimson utviklet han nye triks for å gjøre spillingen mer unik – han forlot hi-haten fullstendig og gikk heller over til å bruke octobans og afrikansk woodblock-perk. Bruford var for øvrig en ivrig tilhenger av Simmons-trommene, og inkorporerte dem snedig inn i sitt trommesett for en snedig hybrid mellom elektriske og akustiske trommer.
Og Fripp selv kan man ikke komme utenom. En eksentriker av rang, men med et utrolig godt musikalsk øre. Etter å ha blitt de facto sjef i Crimson har han utviklet særegne teknikker med gitaren (noe som antagelig gjør at han kommer så godt overens med Belew som det han gjør – de er begge originaler på samme felt) og designet “Frippertronics” – forløperen til sampling og looping av gitarriff. Belew og Fripp utviklet en utrolig tight sound, og flere av riffene i Crimsons 80-tallsperiode var basert på deres unike harmoniløp. Det som virkelig er skummelt her i verden er å se Fripp spille live: Som en dirigent holder han aldri øynene på seg selv eller det han gjør selv, men ser alltid på de andre og sørger for at de er i takt. Og dette gjør han mens det han selv spiller er ting som er uhyre vanskelig for de fleste gitarister selv når de nistirrer på det de selv gjør. Til gjengjeld sitter han alltid på en stol eller barkrakk, latsabben…

Her er uansett det dere har ventet på – et dypdykk i Discipline:

Førsteinntrykk:

Plata går definitivt for “less is more”-looken (kunstferdige saker på 80-tallet, dette) og satser på et helrødt cover med bandnavn, albumtittel, og et keltisk flettemønster. Retten og sletten.

1. Elephant Talk
Tony Levin får æren av å introdusere plata på Chapman Stick, med et nesten catchy riff som både er melodi og bass samtidig. Ikke nødvendigvis et melodisk bassriff, men heller et melodiriff som pirker nedi bassregisteret med jevne mellomrom. Dette holdes gående gjennom låta som et slags ostinat. Når resten av bandet kommer inn, får vi et godt inntrykk av hva vi har i vente: Rytmeseksjonen rikker seg ikke en tomme ut av sync, selv ved melodiskift og planlagte synkoperinger, men holder seg stort sett i bakgrunnen som et fundament. Fripp legger en slags kontramelodi over Levins grunnmelodi, mens Belew lager elefantlyder på gitaren og skriker inn i mikrofonen på sitt sære og frenetiske David Byrne-vis. Teksten er stort sett synonymer for det å snakke, flere av disse mer spesifikt dirigert i retningen tomprat. Det interessante her er at hvert vers har hver sin bokstav fra A til E, og at Belew har snudd opp-ned på lyrikknormen i musikkbransjen om at det skal helst være rim i teksten. Han har rett og slett gitt oss en sang med alliterasjon istedenfor enderim! Kudos til Belew! Legg forøvrig godt merke til gitarsoloene. Fripp på gitarsynth?! Jepp.

2. Frame By Frame
Den ultimate hastighetstreningen for gitarister er å etterligne Fripps umenneskelig raske gitarløp/riff i åpningen av denne låta. Her har vi for øvrig et av de andre mest brukte Fripp/Belew-kjennetegnene – et unisonriff som bevisst sklir ut av takt og som blir et slags ekko. Selve låta ligger midt mellom catchy og WTF, mest i sistnevnte kategori. Typisk god albumlåt, egentlig. Masse snadder her for de observante musikerne, så jeg gir ikke bort alt gratis her, din latsabb!

3. Matte Kudasai
Tittelen på denne sangen er japansk (待って下さい), og betyr rett og slett “Vennligst vent”. Skulle jeg ha beskrevet “Matte Kudasai” i ett ord, ville det ordet vært ‘chill’. Hverken mer eller mindre. Sitt hybris til tross: Fripp er tross alt en dannet mann, og tar glatt bakgrunnsplassen til fordel for Adrian Belew og hans slide-sologitar, som til tider minner om måkeskrik (og jeg er nok ikke helt på jordet hvis jeg påstår at Mike Campbell tenkte på denne når han spilte inn gitaren til Don Henley-klassikeren “Boys of Summer”). Den grasiøse valsetakten kan omtrent vugge deg i søvn hvis du spiller den om natta.
På min versjon av Discipline får vi med en versjon av “Matte Kudasai” med et ekstra gitarspor (spilt av Fripp) som gir låta en litt annen dimensjon. Samspillet mellom de to hovedgitarene er veldig interessant, men etter å ha hørt originalsporet skjønner jeg fort hvorfor Fripps sologitar ble kuttet ut – det ble rett og slett for mye gitar, og denne låta kler et noe minimalistiask lydbilde.

4. Indiscipline
Jeg har en teori om at da de lagde denne låta, så sa Fripp til resten av bandet: “OK gutter, nå driter vi i hva de andre spiller, og spesielt hva dere spiller selv.” Sånn høres det ut – alle kjører sitt eget løp og ingenting stemmer overens. Belews tekst er et brev han fikk fra sin kone Margaret, som drev på som skulptør på den tida, og brevet beskriver en av hennes skulpturer. Låta har to hakk: taktløs oppbygging og fullblåst ompa-tungrock fra helvete. Det totale fraværet av rytme er veldig spesielt, og gir låta et sterkt avantgarde-preg. En utfordring til alle musikere: Finn ut hva som gir denne låta et system i alt rotet.

5. Thela Hun Ginjeet
Indisk? Nei – anagram. Thela Hun Ginjeet = Heat in the Jungle. See? Historien bak denne sangen er så lang at jeg heller linker dere til Adrian Belews blogg om akkurat den hendelsen. Låta består av spastisk riffing, kvasi-indisk (eller flere anagrammer?), sirene-feedback, intens biljakt-tromming og lydeffekter du aldri skulle tro kom fra et par gitarer. Fet som faen.

6. The Sheltering Sky
Hypnotisk. Tittelen er fra en bok av Paul Bowles, en av beat-generasjonens store forfattere. Han har inspirert Crimson til å lage enda en instrumental basert på hans bøker (“Sartori in Tangier”) i tillegg til at “The Sheltering Sky” er sitert i Police-låta “Tea in the Sahara”, som er litt som en forkortet nattklubbjazz-versjon av Crimson-låta med tekst. Men tilbake til låta in question: Bruford har slept ut en trekloss med sprekker i (African slit drum) som han driver og slår på gjennom mesteparten av låta, mens Belew holder stand med rytmeseksjonen med et vagt østensk og hypnotisk gitarriff under Levins spartanske Stick-basslinjer og Fripps shanai-på-LSD-improv. Spilles helst etter mørkets frembrudd, med brennevinsholdig ved siden av (absint, gin-tonic, whisky, konjakk eller lignende – vi er ikke fjortiser på fest her) idet man leser eksistensialist-litteratur – et av Nietzsches verker eller “Den Fremmede” av Albert Camus er perfekt. Jeg vil nok anta at beat-litteratur også vil passe godt med denne låta.

7. Discipline
Holy…! “Discipline” er et tydelig motstykke til “Indiscipline”, og på en måte de fleste kan gjette seg til utifra titlene. Der “Indiscipline” var bevisst ufokusert og kaotisk er “Discipline” utrolig samkjørt, med usannsynlig god bruk av polyrytmikk – mens gitarene sklir gjennom forskjellige taktarter for hvert riff og veksler takt oftere i løpet av de drøye fem minuttene låta varer enn en vanlig person skifter sokker i løpet av en måned, holder Bruford stand i stort sett 4/4-takt hele veien med små fills og annen galskap (mer afrikansk trekloss-tromme!) mens stakkars Levin må binde dette sammen i en slags kontramelodi på Stick. Det er rart å si det, men polyrytmikken til tross – “Discipline” er utrolig groovy (sitter og nikker i takt til den mens jeg skriver dette her) og nesten dansbar til tider.

Dommen:
Jeg er nå såpass heldig at jeg ikke har noen praktisk kunnskap om King Crimsons pre-Discipline-materiale, og derfor har jeg da ikke noen anledning til å kommentere utviklingen fra In the Court… og utover, men heller se på dette nesten som et helt annet band. Når det er sagt, så kan jeg jo si at dette omtrent er et helt annet band. Det gikk seks-syv år fra det opprinnelige bandet oppløste seg til dette bandet ble dannet, og det ble dannet opprinnelig som et helt annet band. King Crimson er bare navnet, og det ligger fint lite i det navnet nå lenger. Det er mer en metode enn en gruppe mennesker, ifølge Fripp.
Uansett, Discipline er en utrolig fascinerende skive. Gutta er musikalske flinkiser på hver sin måte, men samspillet her er like fantastisk som det er usannsynlig. Man merker fort de ulike innflytelsene fra de forskjellige medlemmene, men kanskje mest fra Belew og hans tid med Talking Heads. Flere steder merker man at de gjør ting for å bevisst bryte etablerte grenser innen populærmusikk (se “Elephant Talk” og “Thela Hun Ginjeet”) mens andre steder bruker de avansert polyrytmikk og kompliserte harmoniseringer innnenfor en setting som allikevel gjør låta overraskende catchy (“Frame By Frame” og “Discipline”) og dette gjør at de får en meget variert plate med bunnsolide låter.

Rick Wakeman sa en gang at progrock er å kunne alle musikkens regler og bryte samtlige på en gang. I så fall er dette en av de mest proggete platene noensinne. Men det er ikke så viktig som at dette er en sykt bra plate. Velpolert og fullstendig uten dødtid, men allikevel med pusterom. En plate for musikere i all hovedsak. Noen låter sitter litt langt inne, så det kommer til å ta tid før du får varma deg opp for hele plata, men det er verdt det. Det er virkelig verdt det.

Først litt bakgrunn: Queen er i dag regnet som en britisk musikalsk institusjon på lik linje med Beatles – noen går til og med så langt som å si at de er det nest beste og innflytelsesrike britiske bandet etter nettopp de Fire Store. Det ikke mange vet om Queen er at hver og en av disse gutta er blant de dyktigste på sine felt.
Freddie Mercury, mannen med overbitt og amputert mikrofonstativ som erobret en verden med en stemme som kan flytte fjell, var også en habil pianist og uten tvil den mest karismatiske personen som noensinne har satt sine ben på en scene.
Brian May er nødt til å få hedersplass i gitaristleksikonet for å ha bygd sin egen gitar fra scratch. Eddie kan ta seg en bolle i forhold til May og hans Red Special, som stort sett krevde åtte-ni spor på mikseren takket være de sinnsyke multitrack-arrangementene til Queen.
Slagverkeren Roger Taylor – hva kan man si om mannen som lagde den lyseste tonen i operapartiet på “Bohemian Rhapsody” og som heller spiller trommer i bandet? Mannen kan kombinere disse to egenskapene, noe som er beundringsverdig i seg selv, men mannen er latterlig dyktig bak batteriet sitt.
Og John Deacon, stilleste gutt på sovesal Queen, har en helt særegen stil med bassgitaren sin som får en til å tenke i retning av de store bassistene Chris Squire og John Paul Jones. Og selv da er det helt annerledes i forhold til begge to.

Without further ado, her er min subjektive mening om bandets desidert mest anerkjente skive…

Førsteinntrykk:

Oi oi oi! Sånne plater hører hjemme på vinyl, det ser man helt klart. Ingen tvil om at gruppas coat-of-arms (designet av Freddie Mercury himsjæl) er minst like pompøst som gruppa selv, men det funker så til de grader. Og spesielt her, hvor de har valgt å lage et cover som formelig skriker “EPISK INNHOLD”. Det er estetisk riktig på alle måter, og det trekker ikke oppmerksomheten bort fra resten av plata, snarere tvert imot – man begynner å lure på hva slags musikk som kan gjemme seg bak noe så majestetisk. Og coveret passer til innholdet, i aller høyeste grad.

1. Death on Two Legs (Dedicated to…
Plata åpner med en pianoarpeggio som får garvede klassiske pianister til å sette henda i krøll, men idyllen av dette lekre stykket slår sprekker idet Brian May entrer scenen med faretruende åpne akkorder og alarmgitar (Hallo multitracking!), før en baklengscymbal trekker låta inn i sitt mest utpregede element: Tangorock. Ja, du leste riktig. Det gjennomgående melodiriffet i “Death on Two Legs” er Freddies umiskjennelige tangoinspirerte og fyrige lille sak. Så, etter å ha introdusert refrengmelodien avbrytes alt av noe som høres ut som et veldig lyst Mellotronkor, men som i realiteten er bandets tre sangere (Mercury, May og Taylor) entrer Freddies leadvokal endelig scenen. Og mannen er sur som årgangskefir! Det hører med til historien at Queens gamle manager hadde lurt de naive guttene inn i en ugunstig kontrakt, som gjorde at de aldri tjente noe særlig på de tre foregående skivene (Queen, Queen II og Sheer Heart Attack). Dette var denne managerens verk. Så bandet sparka manageren sin, men den virkelige hevnen var denne låta. Fet på Knut Borge-hakket og den beste hatlåta i manns minne. Etter den brutale slutten på “Death on Two Legs” går vi nesten sømløst over til…

2. Lazing on a Sunday Afternoon
Mellomkrigstids cabarétmusikk på rockeplate? Jepp, og med et artig vokaltrick: For å få grammofonsounden på stemmen til Freddie, så stappa de et headset nedi en metallbøtte. Vokalen be sendt ut i headsettet fra mikser’n, og lyden som endte på plata ble tatt opp fra bøtta. Voilà! Dette søte lille nummeret er en skrekkelig artig liten mood-lifter, og med musikk som er mesterlig forfattet og produsert! Masse snadder for lydteknikere, kudos til produsent Roy Thomas Baker og tekniker Mike Stone (RIP).

3. I’m in Love with My Car
Jepp, tittelen er låta i et nøtteskall. Batterist Roger Taylor står bak denne småfønni lille juvelen i pølsa, som med pangstart lever den tøffeste dampveivalsen (pun intended, låta går i 6/8-takt) om en som liker bilen sin veldig godt. Det kan nevnes at Brian May ikke trodde at Taylor var ved sine fulle fem da han foreslo denne låta til bandet, og at fordi den var B-side til “Bohemian Rhapsody”, så har Roger Taylor tjent inhumant mye pæng på den singelen. Og på toppen av det hele så er det herr Taylor himsjæl som synger – også live. Mens han spiller trommer. Derfor er det lov til å småflire av Phil Collins’ manglende evne til å multitaske. All hail the Rog!

4. You’re My Best Friend
El-piano i en Queen-låt, fra bandet med flygelpuristen Freddie Mercury i spissen? Jadda, et artig lite Wurlitzer-kunstverk som bassist John Deacon brukte. Og da han beskjedent fortalte bandet at han hadde skrevet en låt til sin fremtidige kone Veronica Tetzlaff (som jeg sikkert har feilstavet navnet på. Sue me.) tviler jeg sterkt på at han visste at han hadde ført en av de mest spilte sangene på radio per dags dato i pennen. Låta er en feelgood-perle av rang, drevet av Deacons simple, men fengende el-pianomelodi. Og det at bandets ‘silent man’ skulle senere skrive monsterhitene “Another One Bites the Dust” og “I Want To Break Free” hadde nok ingen trodd selv etter at “You’re My Best Friend” tok av. Det repertoaret er nok ansvarlig for at Deacon i dag kan nyte førtidspensjonen i ro og mak som et av bandets rikeste medlemmer med et dugelig handikap på golfbanen.

5. ’39
Brian May tar over leadmikken for dette nummeret, som i prinsippet er skiffle/folkrock med multitracket gitar og Queens umiskjennelige latterlig-stort-mannskor-med-tre-medlemmer-trikset. Teksten er snedig kamuflert sci-fi, handler om et romskip som reiser fra jorda for å finne en ny verden å leve på, men idet de kommer tilbake, har et tidsparadoks gjort at de har vært borte i hundre år, men har opplevd det som ett år. Sangen er forøvrig nydelig fremført, med Brians luftige og behagelige tenorvokal og to overdubbede akustiske gitarer (eller én 12-strengers gitar live) i sentrum. Fun Fact: John Deacon lærte seg å spille kontrabass spesielt for denne låta.

6. Sweet Lady
Noe for de som er fan av tungrock, men et nummer jeg ikke helt har fått grep på. Keep watching this space i tilfelle jeg begynner å like denne låta. Så langt nøyer jeg meg med å si at den er lite spennende i forhold til resten. Veldig Zeppelin, vel og bra, men igjen – uoppfinnsomt. Hører man på Queen, så er det ikke for å høre Led Zep, selv om de er artige de og. Sett heller på “Black Dog” eller “Whole Lotta Love”, så har du et bedre alternativ.

7. Seaside Rendezvous
Da er vi tilbake i det samme territorium som “Lazing on a Sunday…” utforsket – 20-talls gladjazz. Freddie leker seg gjennom dette campy ragtime-nummeret, og backingvokalen fortjener ekstra bemerking. 50 sek. inn i låta blir vi for øvrig introdusert til det jeg regner med er den eneste a capella-blåserrekka, som stort sett består av d’herrer Mercury og Taylor på vokal. Du kan ikke høre denne låta med den kunnskapen i hodet uten å bryte ut i krampelatter. Som nevnt, detta er en usedvanlig, ehh… homsete… låt, selv etter Queens standarder.

8. The Prophet’s Song
“Beware the storm that gathers here…” og Queen hadde plutselig et ordentlig prog-alibi. Låta starter lett med kassegitar, koto (japansk 13-strengers instrument nært beslaktet lap-steel, bare spilt med fingrene) og lyden av vind som uler i det fjerne, før den en stund bygger seg opp, og midt i oppbyggingen får vi en solid kraftsalve av et Queen-kor som bærer låta inn i de tunge og lett creepy versene, i grandios kontrast til “Seaside…”, noe som ikke overrasker – Brian May står bak “The Prophet’s Song”, og skal etter sigende være basert på et febermareritt han hadde mens de lagde forrige plata (hvor May var syk over en lengre periode). Låta pendler stødig mellom episke refreng og creepy vers, før midtpartiet kicker inn og vi får Freddie Mercury, som synger alene i kanon med… seg selv. Takket være to båndopptagere, får vi en skikkelig speisa ekkoeffekt. Etter dette er det inn i full power-riff-mode med solo og modulert refreng helt til Roger Taylor får nok og gonger oss inn i en outro som fungerer som et speilbilde av introen. Mer koto og kassegitar, helt til…

9. Love of My Life
…Freddies Bechstein-flygel tar over. For anledningen med en sippeballade av de helt sjeldne, men den er flott nok til å brenne ut gassen på flere lightere. May bidrar elegant med harpe (spilt inn akkord for akkord) og en elegant liten solo på Red Special som får en til å tenke på Minimoog med fuzz, men Queen er fortsatt i sin “No Synthesizers”-fase, så den gang ei. Dedikerer du denne til en jente du er glad i (og attpåtil spiller den selv på piano eller kassegitar) er du garantert det Borat så elegant og udiskrét kaller “great success”. Jah.

10. Good Company
Ett ord: Ukulele?! Ett ord til: Dixieland?!? Konklusjon: Brian May er i tøysehumør, og (mis-)bruker sin Red Special til å imitere et gla’jazzband som backing for denne sære ukuleleballaden. (Merk: Ordet “ballade” brukes akkurat her i sin opprinnelige betydning, mao. en sang med en tydelig historie og moral i teksten.) Godt å høre at Brian har sine øyeblikk i tøyseland, han og.

11. Bohemian Rhapsody
Er jeg virkelig nødt til å si noe som helst om denne her?

12. God Save The Queen
Hvis Jimi Hendrix’ versjon av “The Star-Spangled Banner” var hans store gitar-showcase, så er dette Brian May sin, uten tvil. Her demonstrerer han sin signatur-sound: lag på lag med gitarer som alle har den smått sære tonen han lurer ut av hans hjemmelagde Red Special. Men er det noe bra? For å si det slik: Mannen ble, på dronning Elizabeth IIs gulljubileumskonsert, bedt om å spille den på taket av Buckingham Palace. Det gjorde han, og det rocket buksene av alle som har sett det. Selv et kornete opptak på YouTube var nok til å overbevise meg.

Dommen:
Glem Robert Plant, Mick Jagger, Bruce Dickinson, Michael Jackson og Elvis Presley (ja, du leste riktig). Ingen, ingen, har noensinne sunget med så mye innlevelse og hatt så drøyt scenetekke som Freddie Mercury, og han vil av største sannsynlighet aldri bli toppet. Aldri. Nå har jeg sagt det, og jeg endrer ikke mening.
Med det bak meg, har jeg følgende å si om ANatO: Få album har gjort så mye spennende i løpet av tolv sanger, og enda færre har utforsket så mange musikalske gråsoner samtidig (tatt i betraktning at vi fortsatt snakker om 1975) som det Queen gjorde på denne skiva. Hva sier dere…? Dark Side of the Moon? Selv ikke Floyd kan sniffe Queen i toer’n engang, og ihvertfall ikke med den skiva! All respekt til Floyd og Alan Parsons, men Queen hadde Mike Stone og Roy Thomas Baker, og sammen utrettet de seks (bandet m/Mike og Roy) mirakler. Bare prøv å fortelle meg at “The Prophet’s Song” er noe annet enn et glimrende stykke prog. Eller at “You’re My Best Friend” ikke fortjener å bli spilt så mye på radio som det den blir. Hvem kommer til å se ut som en idiot da? DU. Hah.
Så når alt kommer til alt: All hail A Night at the Opera. Eksperimentell rock på sitt fineste og beste.

Ultravox, mitt store favorittband, hadde kanskje sin største hit med “Vienna”. I tilfelle du ikke har hørt den, så kan du høre – og se – låta på DinTube. Videoen er regissert av geniet Russell Mulcahy. Slå ham opp på Wikipedia hvis du ikke veit hvem han er.

Uansett, som de fleste vet – den genierklærte stoner-hippien John Lennon ble knerta 8. desember 1980, og hans siste verker irriterte alle hitlister en stund etter. Faktisk en hel måned senere pluss moms, den 16. januar, var hans Yoko-ode “Woman” på toppen. Og der ble den. Lenge. Det ikke mange vet, er at slippdagen for “Vienna” på singel var dagen før. Og den hadde ikke sjangs i havet før Lennon-singelen dalte på egen hånd, noe den eventuelt gjorde. Og Ultravox-fans holdt pusten…

…men ut av det blå kommer en liten spaghetti-jævel ved navn Joe Dolce, og han spilte monster-one-hit-wonder-låta “Shaddap You Face” til topps rett foran nesa på Midge, Billy, Warren og Chris. Det var ikke nevneverdig pent gjort, med tanke på at “Vienna” er et epos på linje med Beethovens “Måneskinnsonaten” (elskere av klassisk musikk kan gi meg så mye deng de bare orker, men akkurat dette står jeg for! Og jeg er stolt av det!) som var så langt forut for sin tid at de fleste ikke har klart å ta det igjen. “Shaddap You Face” er en øre-orm (av tysk: “Ohrwürm” som i overført betydning betyr “låt som sitter helt latterlig godt fast i hodet ditt”) av spektakulære dimensjoner, men den har også en kulturverdi anslått til å være et sted mellom en av busene mine og solomaterialet til han andre fyren i Wham!.

Hvis ikke dette er beviset på at gjennomsnittsforbrukerne av musikk er en orwelliansk saueflokk uten historisk sidestykke, så kan jeg trygt henge meg selv i den visshet om at intet sted kan være verre enn verden slik den er i dag… kanskje med unntak av visse innlandsstrøk hvor ordet “platesjappe” er synonymt med “bensinstasjon”. Æsj…

Førsteinntrykk:

Det kan nesten se ut som om Hugh Syme har gått tom for idéer her, men allikevel: Det er ikke noe feil med coveret. Men det er heller ikke et cover som skiller seg ut. Lite spennende, men estetisk korrekt.

1: Force Ten
Er jeg virkelig nødt til å fortelle deg at denne låta er tøff? Nytt lyrisk samarbeid mellom Neil Peart og Pye Dubois. Ikke overraskende snakker vi da en mer abstrakt tekst, men med klar bildebruk. Tittelen “Force Ten” er fra Beaufort-skalaen, og hvis du ikke har skrudd av hjernen din, så vet du at det da er snakk om vind. Jessda. Storm, mer spesifikt. Låta har et super-tight bassriff, smakfull bruk av alle instrumenter, men bensin på ilden for folk som mener at den polerte 80-tallslyden undergravde Alex’ rolle i bandet. Dem om det.

2: Time Stand Still
Geddy får kvinnelig hjelp på denne – Aimee Mann, kjent som bassgitarist/vokalist i ‘Til Tuesday gått solo, bidrar med sin stemme på denne. Resultatet er en fantastisk vakker låt, catchy og varm som en vindstille solskinnsdag tidlig i september. Den optimistiske spiriten og metaforene i teksten får det til å høres ut som en blanding av en kjærlighetslåt og en “tiden-flyr”-schtick à la Bryan Adams (I shit you not! Les teksten, lytt og tenk over det!), men på en god måte. Soundtrack til de gode stundene i livet – kjærlighet, vennskap og sånt.

3: Open Secrets
For øyeblikket er det denne og “Mission” som blir spilt oftest her. Instrumentasjonen på “Open Secrets” er fantastisk, synthene er en sterk videreutvikling av det Geddy holdt på med på “Middletown Dreams” og “Emotion Detector” fra forrige skive. Alex legger på noen ganske kule riff, men det mest sentrale instrumentet her er likevel bassgitaren. Og det er alltid et pluss. Dog, de tjue første sekundene er kanskje den mest crappy åpningen jeg har hørt sammenlignet med resten av låta.

4: Second Nature
Har Neil snoket i notatbøkene til Midge Ure? Teksten her går rett på “make a change”-klisjéene vi har hørt en million ganger før. Synd, fordi her er det mye instrumentsnadder. Geddy spiller faktisk synthpiano, en lyd han generelt har styrt unna. Noen dyktig pianist er han ikke, men det er ikke jeg heller, så da så. Produksjonen lukter faktisk sterkt av Trevor Horn her, og spesielt mot slutten høres det nesten ut som ABC-klassikeren “All of My Heart”. Kunne vært bedre, stort sett er det bare teksten som irrer meg.

5: Prime Mover
Mange er veldig store fans av denne. Jeg skjønner hvorfor – klassisk Rush-rocker i modifisert form, en slektning av “Time Stand Still” stilmessig. Men som med “Territories” fra forrige skive, hører jeg altfor lite på denne låta. Dessverre, fordi den er egentlig ganske bra. Varierer mellom det litt luftige løftet om at “anything can happen” til ganske rocka vers. Digger vokalmelodiene.

6: Lock and Key
Okei, nå gikk det opp for meg hvorfor jeg ikke hører så ofte på “Prime Mover”. Jeg foretrekker denne her. Åpningen er for fullt orkester, med Steven Margoshes som dirigent og arrangør. Neil har valgt å fokusere på menneskets “killer instinct” og hvordan man alltid holder det innelåst. Catchy og velskrevet, men kanskje litt patchy instrumentasjon. Åpningen er et skikkelig kick, da. Og sjekk Alex’ solo.

7: Mission
Platas beste låt, hands down. “Hold your fire, keep it burning bright / Hold the flame ’til the dream ignites / A spirit with a vision / is a dream… with a mission!” Med det som åpning er du garantert en live-hit. Gutta slepte denne klassikeren ut for Snakes & Arrows-turnéen, og har sikkert frelst en million på denne låta ved å demonstrere låtas makt når den er spilt live. Største gåsehudøyeblikk: Etter et skikkelig prog-parti med den drøss temaer og taktskifter i rask rekkefølge går de plutselig tilbake til Geddy solo på synthpad og platas flotteste tekst:
“Its cold comfort / to the ones without it / to know how they struggled / how they suffered about it / If their lives were exotic and strange / they would likely have gladly exchanged them / for something a little more plain / maybe something a little more sane / We each pay a fabulous price / for our visions of paradise / but a spirit with a vision / is a dream… with a mission…”

8: Turn the Page
Digger åpningens bassriff, men dessverre er denne låta midt mellom “Mission” og “Tai Shan”. Ikke for dét, jeg liker låta godt, men den er ikke det beste plata har å by på. Lyttemessig vil jeg sette den mellom “Lock and Key” og “Prime Mover”, så det er ikke en låt jeg hører på ofte. Den passer litt dårlig der den er plassert, føler jeg. Alex har en kul solo her etterfulgt av mange kule breaks og et skikkelig Rush-på-synth-moment à la “Mission”, hehe…

9: Tai Shan
Produksjonsnummer! Neil beskriver den gangen han besteg Tài Shān, et av taoismens fem hellige fjell. Beviser at Rush kan være så episke de bare vil hvis de gidder. Til tider kan Geddy få deg til å føle at du står på fjelltoppen idet han beskriver hvordan “China sang to me, in the peaceful haze of harvest time, a song for eternity…” Jeg antar at Geddy fant Shakuhachi-presettet på sin D-550, for det er mye østensk synthfløyte her. Til tross for at det høres litt ut som en panfløyte (antagelig verdens mest forhatte instrument) til tider, så har de funnet et godt bruksområde til den. Og hør Alex leke seg gjennom arpeggioene i andre vers! “Mystic Rhythms”, anyone?

10: High Water
Tjah. Vet ikke helt. Kul beat i åpninga, men den stinker fyllstoff lang vei. Mye morsom produksjon og et rikt arrangement kan ikke kamuflere at dette er en av de låtene som får minst airplay her i gården. Svak avslutning sammenlignet med Power Windows. Skuffa!

Dommen:
Hold Your Fire er kroneksemplet på hva som skjer når et band øker mengden låter de legger på en skive. Siden Signals har det vært åtte låter som har vært standarden for d’herrer Lee, Lifeson og Peart, og når de så går over til å lage ti stykker, så blir resultatet at noen låter ikke er helt på par med resten. Det er en liten økning, men dog. Veldig få gode plater har mer enn ti låter. Det gikk på hengende håret for Rush med denne plata her, og Peter Collins’ produksjen sitter godt med dem nå. De virker mye mer trygge på det området enn det de var på Power Windows, men hvorvidt det har hatt en god effekt på produktet kan debatteres. Det blir litt tamt, synes jeg. Og jeg tror mange kan være enig i at en del av låtene her har litt lite brodd i forhold til tidligere plater. Men ser man dette fra en litt annen vinkel, gjør dette Hold Your Fire til en litt mer behagelig plate å høre på. Den er litt lettere, men det betyr at fansen som er vant med plater fulle av låter som “Emotion Detector” og “Manhattan Project” må høre på Hold Your Fire ganske ofte før de varmer opp til den. Det som er moro for folk med gode musikalske ører er at det er mye spennende i arrangementene i Hold Your Fire, i mye større grad enn i Power Windows. Men allikevel – når det kommer til stykket, så er det låtene i seg selv det handler om, og her er det veldig variabelt.

Du går glipp av noe hvis du nekter å forholde deg til denne plata av frykt for å bli skuffet. Hold Your Fire har mye bra for seg, og på ingen måte vil jeg påstå at plata er dårlig. Men den kommer til kort når gutta har laget plater som Moving Pictures, Signals og Power Windows.

Førsteinntrykk:

I likhet med Moving Pictures ser vi her ordspillene i praksis. Denne Vince Clarke-lookalike’n sitter omringet av flere tolkninger av “power windows”, mest tydelig de tre TVene (for geekene der ute kan jeg nevne at det er snakk om to ’58 Predicta modeller og en ’49 General Electric Bakelite “Locomotive” TV) og vinduet han sitter ved. Utenfor lyner det, så jeg håper han har trukket ut kontaktene… Vår mann sitter der med en fjernkontroll i henda, i et vagt håp om at det stygge været forsvinner hvis han skifter kanal. Fun Fact: Inne i den ene Predictaen (og på baksiden av coveret) ser vi toppløsmannen igjen – denne gangen med kikkert, som er en annen type “power window”! Med gode gamle Hugh Syme bak rattet er det sjelden at han lar et poeng løpe fra seg.

1: The Big Money
Har en Rush-skive noensinne åpnet svakt? Nei. Begynte de med denne skiva? Nope. “The Big Money” er en instant klassiker, med en video som hadde 3D-animasjoner laget av de samme gutta som lagde “Money For Nothing”-videoen til Dire Straits. Geddy holder igjen synthene relativt greit, slipper dem litt løs i åpningen, men ellers er det teksturer og en pad i refrenget. Og selvsagt kassapparat-lyder. Det er visstnok påbudt ved lov å sample gamle kassapparat hvis du lager en låt om penger. Rush omgår ikke den regelen. Hva låta i sin helhet angår, så har de definitivt hatt dårligere singler enn dette. Den er ikke på topp, men jeg setter den på lik linje med “Distant Early Warning” fra forrige skiva, og det er i aller høyeste grad respektabelt.

2: Grand Designs
Vi snakker et skikkelig individualist-anthem (get it?) som låt #2. Igjen. Se plata før og plata før der igjen. Det betyr på ingen måte at “Grand Designs” er dårligere enn dem, bare det at formelen er litt forutsigbar nå. Temaet er dog litt bredere: Neil har tatt for seg musikkindustrien, eller rett og slett mainstreamen generelt, og skrevet låt. Finfint arbeid, Alex får nok å gjøre, og Geddy får lekt seg litt – sjekk sequencen i åpningen! Ellers vinner den på god gammeldags Rush-rock og fantastisk tekst – “Like a rare and precious metal / Beneath a ton of rock / It takes some time and trouble / To separate from the stock”.

3: Manhattan Project
Tittelen er genial. Lovende og likevel avslørende i forhold til temaet. Det sies at Neil leste ti forskjellige bøker om Manhattan-prosjektet (USAs forskningsprosjekt for utvikling av kjernefysiske bomber) for å få det riktige perspektivet på hele opplegget. Mer synth, men likevel brukt med stor sjarm og grandeur. Sjekk ut siste vers når Geddy kommer til delen hvor han synger “The pilot of Enola Gay (*alle instrumentene stanser*) FLYING OUT OF THE SHOCKWAVE (*alt sammen inn igjen*) on that August day…” Det er magisk. Man kan bli frelst av mindre.

4: Marathon
Igjen – kanon tittel. Kanskje med unntak av klisjéen “The Big Money”, så er denne plata tettpakka med fete låttitler. For ikke å snakke om platas egen tittel. Uansett; “Marathon” er en utrolig kul låt – sikkert det Rush ville ha skrevet hvis de skulle lage musikk til “Chariots of Fire” (eller på godt norsk: “Ildvognene”) eller en hvilken-som-helst sportsfilm. “Karate Kid” kunne trengt noe som dette istedenfor Peter Ceteras sippeballade. Hør refrenget – og så skjønner du hvorfor alt som er stilig med det meste fra midten til slutten av 80-tallet kan oppsummeres i de få sekundene med pompøsitet og bravur. Og dét er bare toppen av isfjellet i forhold til når de siste refrengene kicker inn. Nøkkelordene er symfoniorkester, kor og modulasjon…

5: Territories
Jeg skal ærlig innrømme at denne låta tiltaler meg for lite. Den er jævlig fet, men det er for sjelden jeg orker å høre på den. Veldig bra tekst, med hovedvekt på den moderne imperialismen. I tillegg er instrumentasjonen veldig kul, og synthnivået er høyt, men smakfullt. “The whole wide world, an endless universe / Yet we keep looking through the eyeglass in reverse” er forøvrig et par helt geniale linjer som flere kunne tatt lærdom av.

6: Middletown Dreams
En verdig arvtager etter “Subdivisions”! En av Power Windows‘ mange skjulte juveler er “Middletown Dreams”. Her er historien mer spesifikk: Tre personer – en selger, en ung gitarist og en middelaldrende malerinne, blir beskrevet i hvert sitt vers. Hver av dem har sine drømmer, som de ønsker å få realisert for å komme seg ut av forstedene de bor i nå. Men i sangens bridge synges det “It’s understood / By every single person who’d be elsewhere if they could / So far, so good / And life’s not unpleasant in that little neighbourhood”. Så hva kan vi konkludere med? Kan man ha det for behagelig? Bør man slå seg til ro der man finner ro? Eller er det best å starte rolig og å bruke det som et utgangspunkt for å komme seg vekk? Bestem det selv. Ellers er låta spekket med tøft syntharbeid og geniale vendinger. Refrenget griper meg nesten like mye som “Subdivisions” og ja – de kan sammenlignes.

7: Emotion Detector
Ah, “Emotion Detector”. En fantastisk låt som viser hvor kyniske, men likefullt så sårbare menneskene egentlig er. Igjen, Geddy tar fronten, både med godt bassarbeid i versene og meget tilstedeværende synther. Helt konge bruk av Simmons-trommer i introen, forøvrig. Igjen, denne har et refreng ikke helt ulikt “Marathon”, bare at her er det ikke fullt så tungt arrangement, så det blir litt mer behagelig, eller luftig, om du vil. Uansett, “Emotion Detector” er et av de bedre sporene på denne skiva.

8: Mystic Rhythms
Her har noen spart det beste kruttet til slutt! “Mystic Rhythms” åpner med en karakteristisk beat fra Professoren (Neil), før Geddy setter inn sitt desidert beste syntharbeid på plata. Det er snakk om dype basspads (jeg vil gjette en godt programmert PPG Wave og Moog Taurus) og noen små arpeggioer med orientalske overtoner. Alex får ikke så mye jobb på plata rent teknisk… eller, det spørs hva du legger i ordet. Han spiller clean for det meste, og det er ikke nevneverdig avansert i forhold til hans gitarferdigheter, men fy faen, bedre produsert rytmegitar skal man lete lenge etter! Sjekk spesielt ut andre vers, hvor Geddy og Alex lekent spiller hver sin melodilinje mot hverandre og Geddys stemme. Teksten er forøvrig grandios nok, hvor det synges om hva vi vet og hva vi ikke vet, hvordan det mystiske tiltrekker mennesket, hva som til tider måtte være mellom himmel og jord, etc. “The more we think we know about, the greater the unknown / We suspend our disbelief, and we are not alone…” Konge! Sjekk forøvrig ut Geddys bass-solo. Noe av det bedre han har spilt ifølge mine ører.

Dommen:
Det er ingen tvil, alt som var slapt med Grace Under Pressure er retta på i Power Windows. Alex virker mer komfortabel med å dele fronten med Geddys synther, Neils tekster er blitt betraktelig bedre siden sist og Geddy fortsetter å leke med synthene samtidig som han holder sine ferdigheter på bass i hevd. Mange gir Power Windows en lav score fordi de ikke har tålmodighet til å la plata synke ordentlig inn. Nøkkelen til denne plata er tilvenning. Man må sette seg ned og gjøre et forsøk på å plukke låtene fra hverandre og forstå sammenhengen. Det gjennomgående temaet på plata er også greit å se. I Signals var det individets små og store problemer, i Grace Under Pressure var det universelle verdensproblemer og annet tull, og her er det makt som står i fokus, enten det er kapitalisme (“The Big Money”), militær makt (“Manhattan Project”), imperialisme (“Territories”), det uforklarlige (“Mystic Rhythms”) eller musikk-og-moteindustrien (“Grand Designs”). Og når gutta lar seg engasjere, så går det som regel bedre. Power Windows markerer at Rush ikke er redde for forandringer, og markerer klimakset i synth-perioden.

Anbefales for de som likte Signals og P/G, men ikke til nybegynnere i Rush. Det eneste herfra de kan klare å svelge er “Mystic Rhythms”. Men sett deg ned med Power Windows og lytt ordentlig et par ganger, minst. Det er egentlig en veldig fet skive.

Etter godt og vel åtte skiver med Terry “Broon” Brown som produsent var det nok. Med “artistic differences” som grunnlag skilte Rush og Broon lag, men det tok gutta et år å finne ny produsent. Etter mye prøving og feiling endte de opp med Peter Henderson, en kar som visstnok har både Zappa- og Crimson-skiver på samvittigheten. Så i 1984 triller kanadierne våre ut en ny skive: Grace Under Pressure…

Førsteinntrykk:

Det er nok ikke mange som tenker over dette, men hvis du ser helt til høyre på coveret, så ser vi en artig liten sak det nok ikke er mange som kjenner igjen fra algebraen på ungdomsskolen. (P/G = Pressure over Grace = Grace Under Pressure. Get it?) Dette går for så vidt igjen i selve coveret, som er todelt horisontalt – øvre halvdel er en skummel og kaotisk himmel som blant annet kan skilte med et litt creepy øye, mens havoverflaten under horisontlinja er stille og flytende (duh!). En sterk forbedring fra forrige plate, men ikke det sterkeste coveret jeg noensinne har sett på en Rush-skive.

1: Distant Early Warning
Med lyden av et skikkelig dragsug sparker “Distant…” i gang P/G og det er meget lovende. Her er det snakk om rådigge bassganger ikke helt ulikt “New World Man” og skikkelig puddelsynth (Lærte Geddy Lee av Eddie van Halen?) i tillegg til et überfengende refreng. Ikke like sterk som “Subdivisions”, men dog – “Distant…” setter en god standard for resten av skiva.

2: Afterimage
“Afterimage”, som “The Analog Kid”, er en rocker av dimensjoner. Tung på synth, men lar likevel Alex slippe til. De skrev visstnok låta etter at en god venn og scenetekniker mistet livet i en bilulykke rundt tida hvor de jobbet med P/G. Lytt spesielt etter bridge-partiet, hvor først Geddy viser hvor minimalistisk en synthsolo kan være (Detta lukter forøvrig PPG Wave lang vei, og Geddy skaffa seg en sånn til P/G), før Alex Lifeson tar spotlightet og gir oss en solo, men ikke bare en hvilken-som-helst solo. Alex nøyer seg ikke med noe annet enn det jeg regner for å være rockens tøffeste grepsolo gjennom tidene. (For de uinnvidde, med grep mener jeg akkorder og ikke enkeltnoter, som gitarsoloer flest består av.) Dette beviser en gang for alle at Rush kunne rocke hardt, selv midt på 80-tallet. Sjekk videoen for den mest overbevisende lip-syncen Geddy noensinne har gjort.

3: Red Sector A
Her spiller faktisk ikke Geddy bass i det hele tatt – den tar’n på en av synthene. Og allikevel er låta kruttsterk. Neil Peart skrev teksten om det å være i konsentrasjonsleir (basert på fortellinger fra Geddys mor, som satt i Dachau) og hvis du ikke får litt hjerterykk når Geddy synger “For my father and my brother it’s too late, but I must help my mother stand up straight” så er du faen ikke menneske. Så enkelt er det. Tre låter down, og så langt ikke ett eneste svakt punkt…

4: The Enemy Within
Som første del av Fear-serien (en tredelt låtserie om frykt, de to andre delene er på Signals og Moving Pictures) er det grunn til å forvente litt krutt av “The Enemy Within”, spesielt hvis du sammenligner med “The Weapon” og den usedvanlig bombastiske “Witch Hunt”. Og jeg ljuger ikke når jeg sier at “The Enemy Within” leverer så det holder! Låta er preget av ska-innflytelse blandet med denne fantastiske suppa av lyd disse canadierne har brygget på, og smaken er topp. Legg spesielt merke til Geddy i denne låta – bassriffet i denne låta er ikke akkurat enkelt, men det stanser ikke han fra å spille det feilfritt og i tillegg synge over det! Samtidig får vi også hans talent for multitasking demonstrert idet han bytter fra bass til synth uten å blunke når refrenget kommer. Dette er låta jeg spiller for å overbevise folk om at Geddy Lee er en av verdens beste bassister, om ikke den beste.

5: The Body Electric
Jeg må innrømme at jeg var veldig skeptisk til denne låta en stund, men etter hvert har den blitt en av de bedre låtene på plata i mine ører. Den har en viss cool-faktor, men beaten til Neil går meg til tider på nervene. Teksten markerer et velkomment gjensyn med sci-fi-metaforene, og refrenget er intet mindre enn genialt, da de på en effektiv måte fletter inn datamaskinenes eget språk: Binære tall.

6: Kid Gloves
Det er delte meninger om “Kid Gloves”, og jeg kan være enig i at det er en litt merkelig implementering av teksten. Men du skal for helvete ikke klage når du får det ultimate progrock-tegnet rett i fanget: Utradisjonelle taktarter. Dessuten synes jeg at låta, til tross for et snålt refreng vinner platas beste sitat: “Anger got bare knuckles, Anger play the fool, Anger wear a crown of thorns, reverse the golden rule…” Og Lifesons gitararbeid er upåklagelig. Ellers er dette klassisk Rush-rock.

7: red lenses
Whoa. Eksperimentell much? Yep. Men funker det? Bare noen ganger. Teksten er kald krig-satire og morsom på egen hånd, men jeg er lite imponert over den lite gjennomtenkte måten Geddy fremfører den på. Musikalsk er det bare noen melodier som virker, og resten kan virke så vilt malplassert. Platas kalkun. Kunne funket, men – næh.

8: Between the Wheels
Jeg lar meg ikke akkurat imponere over alarm-synthen i starten av låta, men dette er en som starter ræva og tar seg vilt opp etter ca. et halvt minutt. Refrenget er klassisk, og teksten er helt i tråd med den politiske angsten som gjennomsyrer mesteparten av plata.

Dommen:
P/G har mye å by på, men har mange svake ledd. Låtene ligger ikke helt der de burde, men kudos til låter som “Afterimage”, “The Enemy Within” og “Kid Gloves”, som ivaretar Rush-ånden og samtidig pusser den opp. Den er ikke så ulik Signals, som kanskje noen har gjettet seg til, og det er egentlig ganske greit i forhold til lyden på plata. Hvorfor folk klager over at det er for lite gitar i 80-tallets Rush skjønner jeg ikke. Lifeson har vært ytterst tilstedeværende så langt, og som vi skal se, så er det ikke så veldig mye mindre han får å gjøre fremover heller. Neil har her investert i Simmons-trommer, og bruker dem effektivt både på plata og på turnéen, spesielt under “Witch Hunt”, når de spiller den på Grace Under Pressure Tour. Geddys syntharbeid er godt tilstede på noen låter, og andre steder dukker de sporadisk opp. Uansett så har han god smak hva bruken av synth gjelder – de overbrukes ikke til tross for den sentrale posisjonen sin.

For å oppsummere: Helt grei skive, men ender litt opp i skyggen av Signals og Moving Pictures. Dessuten er en del av låtene litt… hva skal man si? Halvferdige? Halvsnåle? Ikke helt 100%, kan vi kalle dem. Og ja, jeg snakker om “red lenses”.

Så da Signals kom i 1982, sto det et par overraskelser på lur. Vi tar en kikk på plata.

Førsteinntrykk:

Bikkje og brannhydrant, LOL! Seriøst – i forhold til innholdet er dette coveret ur-lejmt. Men de skal ha pluss for en clean og ålreit ramme til dette bildet. Digger skrifttypen til bandnavnet og plasseringen av platetittelen, gjort som på de beste designene fra 80-åra.

1: Subdivisions
For godt over et år siden var dette min introduksjon til Rush. Synthen som åpner her (OB-X) kan minne litt om Van Halen’s “Jump” til tider, men “Subdivisions” er mer pompøs og mindre lystig enn Van Halen’s synthflørt. I tillegg, det gjennomgående temaet i låta, og for så vidt også mesteparten av plata, tenåringsdrømmer, er så usedvanlig appellerende at de fleste kan til tider føle at Geddy synger direkte til dem. Jeg får fortsatt et lite stikk i brystkassa hver gang jeg hører refrenget. Kort fortalt, “Subdivisions” er en usedvanlig fantastisk låt som graver seg et hull i hjertet ditt og murer seg inne.

2: The Analog Kid
Dagdrømmer-temaet fortsetter, og Rush leverer en oppløftende låt om en ung gutt som drømmer om noe stort, men flyktig. Refrenget er allikevel majestetisk i det Geddy bytter fra den melodiske bassgangen til synthene, og når da ordene “You move me, you move me…” kommer, da merker du det. Stemmen hans tar deg med på en fantastisk reise, og du kjenner at gutten i låtteksten kunne godt vært deg.

Forøvrig, hvis jeg skulle valgt ett sitat fra plata som jeg skulle kåret til det beste, ville det vært det som avslutter denne låta: “When I leave I don’t know what I’m hoping to find, and when I leave I don’t know what I’m leaving behind…”

3: Chemistry
Denne låta er spesiell i det at det er den eneste låta Rush har laget så langt hvor alle bandmedlemmene får credit for teksten. Noe som for så vidt merkes – ikke noen typisk Neil Peart-tekst, det her. Men det og de temmelig tamme kjemi-ordspillene til tross – “Chemistry” har en tøff sound. Men ikke noe mer enn det heller, spør du meg.

4: Digital Man
Igjen, Rush leker polit… unnskyld – Police, og lager en fullblods reggae-låt. Disse tendensene førte til store kreative forskjeller mellom Rush og produsent Terry Brown, som heller ville ha den gamle sounden deres tilbake. Noe som førte til at Browns samarbeid med Rush ble oppløst etter Signals. Noe jeg personlig synes var en god ting – de kunne ikke ha holdt det gående så lenge med samme fyr bak rattet. Men tilbake til låta: Likte du “Vital Signs” fra forrige skiva, er nok “Digital Man” også i din smaksretning. Nå skal det sies at “Vital Signs” fortsatt eier det meste i genren 80-tallsreggae, men “Digital Man” er på ingen måte et dårlig alternativ.

5: The Weapon
På Moving Pictures hørte vi en merkelig låt kalt “Witch Hunt”. Den stakk seg litt ut, og dreide seg om hva folk som er uvitende og redde kan gjøre når de føler seg truet av det de ikke vet. Forløperen til “Witch Hunt” heter “The Weapon” og ble laget og utgitt året etter. I ordentlig New Wave-stil, med en synth-arpeggio Visage ville vært stolt av, forklarer gutta hvordan frykten er et våpen man kan bruke på godt og vondt. Låta er blant de lengste på plata, men med sine fattige seks og et halvt minutt er ikke det mye i forhold til tidligere bragder. Men det driter jeg i, og det bør du og. “The Weapon” er fet, men ikke fetere enn “Witch Hunt”.

6: New World Man
Mere reggae-style Rush. “New World Man” var en hit i sin tid, og holder fortsatt bra stand. Her er en del av ordspillene og ordlekene kulere enn det de har vært tidligere på plata (*host*Chemistry*host*). Andre fine ting med den er at den er groovy, den er litt laidback, men tar seg opp litt i refrenget. Veldig fin låt i den forstand at den er behagelig å høre på. Dessuten er teksten litt morsom til tider: “He’s got to make his own mistakes, and learn mend the mess he makes / He’s old enough to know what’s right, but young enough not to choose it”. Flinke Neil som kan skrive så genialt.

7: Losing It
Produksjonsnummer og ballade, og nå skal vi toppe “Different Strings”, dere! Ben Mink fra det gamle canadiske prog-bandet FM har lånt seg og sitt talent på elektrisk fiolin til Rush for denne låta, og aldri før har jeg vært så på randen til å grine av en låt som her, det er direkte hjerteskjærende. Teksten omhandler i første vers en danserinne som har passert sin toppform, og sliter med å holde det gående. I andre vers, selv om han ikke nevnes ved navn beskrives Ernest Hemingway i sine senere år, med skjegg, nostagia-anfall og skrivesperre. Igjen, han har passert sin “peak” og merker at gnisten som holdt hans store talent gående er i ferd med å dø ut. Til slutt, i en slags middle-eight synger Geddy følgende: “Some are born to move the world, to live their fantasies / But most of us just dream about the things we’d like to be / Sadder still to watch it die than never to have known it / For you, the blind who once could see, the bell tolls for thee…” På dette tidspunktet i sangen var jeg i full oppløsning. Det er jo så nitrist, men så uendelig vakkert! Minks fioling formelig griner seg gjennom notene, og bidrar så fantastisk til stemningen at det nesten ikke går an. Hadde det ikke vært for at “Subdivisions” var på plata, hadde dette vært den beste låta by default.

8: Countdown
Alle gutters drøm – en karriere som astronaut! “Countdown” inneholder store mengder opptak fra Cape Kennedy Space Center, da romfergen Columbia bega seg på sin jomfrutur i 1981. Rush var tilstede under oppskytningen, og teksten er skrevet om opplevelsen. Som man sikkert skjønner fort, så er denne låta helt sjef. Dessverre, i lys av at den deler plate med så mange fantastiske kutt, så er den på en 7. plass foran “Chemistry” når beste Signals-spor skal kåres. Sorry, men sånn er det bare. Men det er en tøff låt, okke som.

Dommen:
Som jeg nevnte i Permanent Waves-anmeldelsen, hadde Rush, siden A Farewell to Kings, en tendens til å lage platene sine på den måten at to og to ligna på hverandre. A Farewell to Kings og Hemispheres var veldig progressive i lyden med hver sin del av “Cygnus X-1″-duologien, Permanent Waves og Moving Pictures var jevnt over mer radiovennlige med den gode gamle Rush-ånden fortsatt i behold, og Signals markerer et nytt skifte i lydbildet som har blitt heftig debattert blant fansen. Noen, spesielt de som misliker platene fra det sene 80-tallet, pleier å kalle Signals begynnelsen på slutten. Jeg – og de som faktisk likte utviklingen til Rush utover 80-tallet – kaller dette et naturlig ledd i utviklingen av bandets sound. Uansett er det veldig få Rush-fans som ikke liker Signals, og de som ikke gjør det kan resten av oss le av. Men uansett; lydbildet på Signals er som nevnt en ganske stor omveltning fra Moving Pictures. Synthene til Geddy kommer mer i front, Alex tester reggae-hooks på gitar og Neil eksperimenterer med elektriske trommer, noe som ikke synker helt inn i settet hans før neste skive.

Det er en ny sound som kommer, og Terry Browns produksjon lar den kanskje ikke komme helt til sin rett, tror jeg. Så Broon måtte pakke snippesken etter denne plata. Det er vel greit, men for en avslutning! Anbefaler Signals på det sterkeste.

Førsteinntrykk:

Hallo ordspill! Førstetanken når du hører ordene “moving pictures” er neppe kjeledressbekledde menn som flytter på malerier, hm? Tenkte meg det. Men se litt nærmere på coveret. Hva er spesielt med tilskuerne? Jo – de har sterke meninger om bildene (Rush’s “starman”-logo fra 2112-dagene, “Kortspillende hunder” og et bilde av noen som brennes på bålet) og er tydeligvis sterkt beveget av disse bildene – eller “moved”, som man sier på engelsk. Moving pictures. Og ser man på baksiden av coveret, oppdager man at dette er en filmscene! Film kan beskrives som bilder i bevegelse, eller på engelsk… “moving pictures”. Ord blir fattige i møte med dette coveret.

1: Tom Sawyer
Hvis denne tittelen ikke virker kjent, så får du strykkarakter i musikk og litteratur samtidig av meg. Hører du en Rush-låt på radioen er det enten “Tom Sawyer” eller deres forrige hit, “The Spirit of Radio”, som du sikkert husker fra Permanent Waves. Låta kjennetegnes ved at den åpner med den villeste synth-lyden i manns minne – et filter-sweep, antagelig fikset av Geddy på hans 8-voice Oberheim SEM-monster og hans Moog Taurus basspedalsynth kjørt samtidig. Og boka av Mark Twain er sikkert fin, den og. Men teksten på låta, ført i pennen av trommeprofessoren Neil Peart med hjelp av Max Websters mastermind Pye DuBois, har fint lite med boka å gjøre, annet enn at hovedpersonen i sangen, en “modern-day warrior”, beskrives som dagens Tom Sawyer. Altså antagelig en slags helt. Samma F. Synthmelodien som dukker opp etter andre vers (spilt på Geddys Minimoog) var noe han brukte som sound-check for synthene…

2: Red Barchetta
Ordet Barchetta brukes om italienske roadstere, dvs. toseters sportscabrioleter. Det er visst en Ferrari 166 MM som inspirerte låta ifølge Neil, men jeg vil også peke til Richard S. Fosters novelle “A Nice Morning Drive”, som skal ha vært direkte inspirasjon til teksten. Ellers er dette koserock à la Rush – jeg får lyst til å lage kakao og sette meg ved nærmeste peis når jeg hører det første verset.

3: YYZ
Først litt fakta om den noe snåle tittelen: YYZ er IATA-koden (den som står på flybagasje, f.eks. OSL for Gardermoen, osv.) for Toronto-Pearson International Airport. Som Neil sa om tittelen: “It’s always a happy day when YYZ appears on our luggage tags!” Låta “YYZ” er instrumental, og åpner med at Neil spiller denne koden i morse (-.–/-.–/–..). Det første riffet er til og med konstruert rundt denne koden. Det finnes svært få musikere som ikke har hørt “YYZ”, og hvis Viken FHS er noen som helst slags indikator på hvordan musikere er, så stemmer det ganske bra. Noen av solopartiene transcenderer all beskrivelse. Hør låta.

4: Limelight
Neil Peart er en snodig skrue. Fyren er egentlig ikke så glad i pressen eller berømmelse. Men musiker og sangforfatter kan du banne på at han er. Hans ode til berømmelsen og advarsel til de som drømmer om den er “Limelight”, som ironisk nok er en skikkelig live-favoritt. De skal etter planen åpne showet i Spektrum med denne låta. Musikalsk er den fin i fasongen. Jeg synes den ligner bittelitt på “Freewill”, men jeg synes at Ian Curtis ligna litt på Finch i “American Pie”, så sammenligningene mine er litt vinglete til tider. Uansett, skulle jeg ha valgt bort ett spor på Moving Pictures ville dessverre “Limelight” fått øksa. Jeg hører nesten ikke på den, men jeg kan den utenat. Go figure.

5: The Camera Eye
Siste låta Rush skrev på over ti minutter. I vinylens glansdager var dette det første fansen hørte da de snudde plata etter fire låter. Etter at Geddy har forsikra seg om at sample-and-hold-funksjonen på hans nyervervede Oberheim OB-X fungerer, og resten av bandet har varma seg i over tre minutter, synges det om Manhattans travle gater. Verset etter handler om London, hvor Westminster nevnes ved navn, og det synges om tåke og gammel historie. Tydeligvis har Neil vært på ferie og tatt bilder, sett bildene igjen senere og skrevet låt… det er nå sånn jeg tolker tittelen. Dessverre er dette også en låt som bandet ikke har spilt siden Signals-turneen, men som de fleste fans gjerne vil høre igjen. Lite sannsynlig, så jeg satser heller på å få se dem spille “Afterimage” live en gang.

6: Witch Hunt (Part III of ‘Fear’)
Mer creepy xylofon får du aldri høre igjen. “Witch Hunt” er låta jeg alltid kommer tilbake til på denne plata, mest fordi akkordprogresjonen som låta kretser rundt (Gm – Bb – Dm – C) er noe av det tøffeste jeg har hørt noensinne. Stemningslydene i åpningen er forøvrig gitarist Alex Lifeson og noen av studioteknikerne i stupfylla utenfor studioet midt på vinteren. Når Lifeson får sluppet til på gitaren er det en helt annen lyd. Geddy synger med en usedvanlig sterk overbevisning, og Neils trommer er bare helt fantastiske der de nesten virker som en slags staccato marsjtakt fra helvete selv. Hugh Syme spiller en del synth på denne låta, visstnok. Hvorfor skjønner jeg ikke – Geddy spiller det helt fint live. Denne låta er forøvrig helt kanon i liveformat, stort sett fordi den er pompøs som faen.

“Witch Hunt” er forøvrig del 3 av en serie låter som omhandler frykt. Tenker jeg skriver litt ekstra om de tanker jeg har gjort rundt den serien etter at jeg har anmeldt Grace Under Pressure, sånn at alle delene er gjennomgått og man kan se på dem som en helhet. Og før du spør etter del 1 og 2 – ‘Fear’-serien er utgitt i motsatt rekkefølge, dvs. med del 3 først, så 2 og til slutt 1. Mer siden.

7: Vital Signs
Hadde du satt gutta i The Police i et rom med de samlede verker av Robert Heinlein, Isaac Asimov og Philip K. Dick, ville man nok fått noe som dette her. Og snakk om å avrunde plata på et toppunkt! “Vital Signs” er en skikkelig underdog i Rush-diskografien; fullstendig ukjent som single, men majoriteten av Rush-fans har et godt forhold til den spretne lille reggae-saken. Jeg elsker refrenget, og synes at den beste måten å se om du får lyden i stereo er å bruke introen til denne låta.

Dommen:
Hva skal man si om Moving Pictures som ikke allerede har blitt sagt? Kanskje at det er verdig sin anerkjennelse som Rush’s magnum opus, men at jeg likevel ikke personlig rangerer denne plata høyest. Den er likevel temmelig close, og jeg vil anbefale alle som ikke har hørt Rush å begynne her. Dette gir best oversikt over det de kan – i løpet av de syv låtene her har vi dekket manne-seg-opp-musikk, kose-rock, virtuoso-instrumental, klassisk rock, elleve minutter med flinkisrock, pompøs grandeur-rock med creepy overtoner og futurist-reggae. Velkommen til Rush på 80-tallet. Og så kom Signals og endra formelen enda en gang.

Mer om det senere. Hvis du ikke har Moving Pictures, skaff deg den by any means necessary.

Permanent Waves ble utgitt i 1980 etter å ha blitt spilt inn i Le Studio på Morin Heights i Quebec. Etter album som 2112, A Farewell to Kings og Hemispheres virket det som om Alex, Neil og Geddy begynte å bli trøtte på sidelange sci-fi-epos. Derfor begrenset de seg bittelitt på den fronten, men introduserte nye stilarter til musikken sin, blant annet reggae og New Wave. Resultatet ble som forventet: konge fra ende til annen.

Førsteinntrykk:

Ja, hva skal man si? Det er nok av små fun facts om dette coveret, blant annet at avisa nederst i venstre hjørne ikke har overskrift fordi gutta ville bruke den berømte “Dewey Defeats Truman”-overskriften fra november 1948 (Chicago Daily Tribune var litt tidlig ute med avisa si, og som de fleste burde vite, så var Harry S. Truman president i USA f.o.m. 1945 til 1953). Dette coveret er for øvrig det eneste som har et bilde av et bandmedlem på forsida (den lille personen ovenfor avisa er trommis Neil Peart), og reklameskiltene til høyre bærer guttas etternavn. Coverdama heter Paula Turnbull, og trusa hennes sørget for at Hugh Syme (coverets opphavsmann) måtte fotofikle bort en Coca-Cola-reklame. Jeg kødder dessverre ikke. Men men, artig cover med mye Rush-aktig sær humor.

1: The Spirit of Radio
“One likes to believe in the freedom of music, but glittering prizes and endless compromises shatter the illusion of integrity…” Det eksisterer nok ikke et Rush-fan der ute som ikke er enig i dette. Ei heller et Rush-fan som ikke er glad i denne låta. “The Spirit of Radio” er feelgood i lydform. Jeg kan ha en dag som har vært drit fra ende til annen, men denne låta feiler aldri i å bedre humøret. Fine fine musikken.

2: Freewill
Ja, i ett ord. Igjen er det Neil som ber Geddy synge om individets frihet til å velge. Flaks at melodien er såpass bra, for Ayn Rand-logikken til Neil kan bli irriterende i lengden. Her funker det, men den eneste andre låta hvor akkurat det budskapet har vært så sentralt og det har virket er “Anthem” fra Fly By Night. Men her virker det. Og nok en gang tror jeg Neil når han skriver: “You can choose a ready guide in some celestial voice / If you choose not to decide you still have made a choice”. Frihet til å velge, ja.

3: Jacob’s Ladder
Husker du låta “2112″? Det 20 minutter lange eposet til Rush? OK, tenk deg den med all trøkk og bombast i komprimert utgave. På under 7 og et halvt minutt har Rush overgått seg selv. Jeg er enig i at “2112″ er rock med baller av stål, men den overgår ikke “Jacob’s Ladder” i bravur og tyngde, uansett hva du sier. Så enkelt er det. Legg forøvrig merke til Geddys synthbrekk ved 3:45. Gåsehud-moment.

4: Entre Nous
Erketypisk Rush, men kanskje litt for lettbeint til å sitte ordentlig her. Den er fin, men gjennomsnittlig. Har ikke grep nok (nei, jeg snakker ikke om gitararbeidet!) til å få festa seg i huet. Derfor sklir vi glatt over denne til…

5: Different Strings
Helt siden 2112 har Rush hatt følgende logikk: Lag skiva med tanke på at man skal spille den live med bare tre karer på scenen, med unntak av én låt hvor man utfolder seg fritt arrangeringsmessig. Eksempler på dette er sanger som “Tears” og “Madrigal”. På Permanent Waves er det såkalte produksjonsnummeret en direkte rørende ballade kalt “Different Strings”. Hugh Syme, kunstneren bak alle Rush-covre siden Caress of Steel er brakt inn i studio for å spille piano på denne låta, mens Alex spiller kanskje de vakreste gitararpeggioene jeg har hørt. Noensinne. Dette er for øvrig siste gang et annet Rush-medlem enn Neil Peart skriver tekst til en Rush-låt alene. Ikke overraskende at det er Geddy som står bak denne, men det er ikke så langt fra Neils stil likevel.

6: Natural Science
På nesten ti minutter er “Natural Science” en klassisk Rush-tungvekter på ganske mange måter. Låta er delt i tre deler (“Tide Pools”, “Hyperspace” og “Permanent Waves”) hvor det refereres til evolusjon, naturvitenskap, sivilisasjon og menneskets ansvar overfor kunsten og vitenskapen. Med andre ord, en helt vanlig Rush-låt. Sjekk forresten ut siste halvdel av “Tide Pools”-seksjonen (1:45-2:21). Kanskje noe av det beste med Permanent Waves er akkurat de 36 sekundene. Helstøpt riffing og kul vokal.

Dommen:
På mange måter vil jeg si at 80-tallets Rush begynte her, og gjorde noen skikkelige musikalske kvantesprang hver andre utgivelse. Permanent Waves er forløperen til bandets magnum opus Moving Pictures, og det merker man, spesielt i “Freewill” hvis du ser på den og “Limelight” ved siden av hverandre. Mens folk har rost Moving Pictures opp i skyene, har Permanent Waves ganske ufortjent blitt glemt i forbifarten. Derfor ser jeg det som min plikt å opplyse folk om at Permanent Waves var den musikalske katalysatoren for Moving Pictures, og bør regnes som vel så viktig i det større perspektivet.

En fantastisk skive. Ferdig arbeid.

Først, et historisk resymé: Ultravox ble startet i England under navnet Tiger Lily i ‘73 av John Foxx på vokal, Billy Currie på fiolin og keyboards, Stevie Shears på gitar, Warren Cann på trommer og Chris Cross på bass. De byttet navn i ‘74 til Ultravox! (med utropstegn) og utgav debutplata av samme navn på Island Records i ‘77. På den tiden var lydbildet veldig art-punkorientert – og fikk sin debutplate produsert av Steve Lillywhite og selveste Brian Eno. Til tross for dette og platas (etter sigende) spennende lydbilde klarte ikke plata å ryste bransjen eller selge bra nok. Ei heller klarte oppfølgerplata Ha!-Ha!-Ha!, sluppet senere samme år, noe av dette. Men her var det et hint om fremtiden: En låt på denne plata – “Hiroshima Mon Amour” – var prototypisk synth-pop. I ‘78 forlot Steve Shears gruppa til fordel for Robin Simon, og utropstegnet ble borte. Samme året spiller Ultravox inn Systems of Romance i Köln, med tidligere Krafwerk-produsent Conny Plank bak rattet. Man begynte å merke retningen Ultravox skulle ta, men det var ikke nok, hverken for de britiske platekjøperne eller for Island Records, som dumpet bandet, og Foxx og Simon forlot bandet for andre prosjekter (Foxx for sin solokarriere og Simon for bandet Magazine).

I 1979 bestemmer Ultravox seg for å ta et friår, idet de venter på en ny frontmann som skal ta over både vokal og gitar. Han heter Midge Ure, og var på turné med Thin Lizzy det året. Billy Currie tar en vikarjobb i Gary Numans backingband Tubeway Army dette året. Når bandet kommer sammen igjen med stinne lommebøker og kontrakt hos Chrysalis Records i begynnelsen av 1980 er alt duket for innspillingen av deres fjerde album…

VIENNA
England, 1980. Lennon blir knerta, punken er døende, Margaret Thatcher kjører arbeidsløsheten i været og Vienna ble utgitt. Innspilt i RAK Studios i London og mikset i Conny Planks studio i Köln, Vienna var intet mindre enn en sensasjon, hvertfall blant musikere. Denne skiva har jeg et godt forhold til. Ordentlig svake spor eksisterer ikke her (noen låter blir man bare lett lei av) og trøkket er jevnt over bra. Tittelsporet er regnet som den beste hiten som aldri toppet britiske hitlister, takket være drapet på John Lennon og dustehiten “Shaddap You Face” av Joe Dolce Music Theatre. Sånn ellers er Vienna spekket med fantastiske låter, spesielt futurist-eposet “New Europeans”, apokalypse-rockeren “All Stood Still” og den gåtefullt film noir-aktige “Mr. X” med trommis Warren Cann på vokal i tillegg til trommemaskin (en ihjelmodifisert Roland CR-78). Ellers vil jeg nevne “Passing Strangers”, “Private Lives”, “Western Promise” og B-sidene “Waiting” og “Herr X”, som er “Mr. X” oversatt til tysk. Derrick møter Kraftwerk, LOL.

Vienna er plata for de som trenger noe mellom Soft Cell, tidlig Talk Talk og Kraftwerk. Anbefales til alle som trenger noe nytt og spennende – Ultravox lå lysår foran resten av forsamlingen på 80-tallet, og ingen har hittil tatt dem igjen.

RAGE IN EDEN
Året etter braksuksessen med Vienna samlet Ultravox seg igjen. Oppfølgerplata Rage in Eden var bandets siste plate med Conny Plank, men var ingen stor suksess sammenlignet med Vienna eller de to neste platene. Likevel holder undertegnede fast ved at RiE er overlegent bedre, til tross for “Accent on Youth”s ekstremt ræva vers og “Your Name (Has Slipped My Mind Again)” som bare generelt sett virker som en noe forhastet låt. For å kompensere for disse feilskrittene lagde de kanskje de feteste B-sidelåtene noensinne: “I Never Wanted to Begin”, som gikk i bresjen for en god del industrial-musikk (Marilyn Manson, vennligst lag en cover av denne låta!) og “Paths and Angels”, en instant klassiker med Cann tilbake på vokal. Denne gangen synger han til og med! Rage in Eden har dessuten en uslåelig A-side, med live-favoritten “The Voice”, tett etterfulgt av dystopi-rockeren “We Stand Alone”, det stemningsfylte tittelsporet og “I Remember (Death in the Afternoon)”, kanskje den låta fra RiE som fortjente singelstatus mest og som ikke fikk det. (Fun fact: Refrenget på tittelsporet er det samme som i “I Remember…”, bare spilt baklengs og dynket i kunstig romklang.)

Personlig synes jeg Rage in Eden er det beste Ultravox har laget. Sine feil til tross, sounden på plata er uovertruffen og forut for sin tid i aller høyeste grad. Vil også nevne “The Thin Wall”, låta som gav denne bloggen navn. Den er usedvanlig tight i produksjon og utførelse, og bør nytes med video. Dog, min favorittlåt på denne skiva er likevel “The Voice”. Død over TV-kanalen av samme navn!

QUARTET
Gutta i Ultravox visste at de holdt på å gå på snørra kommersielt sett med RiE, og måtte holde seg i hevd i et stadig mer businessorientert musikkmiljø. Derfor dro de til AIR Studios i Montserrat (nå totalvrak etter orkanen “Ivan” i ‘89) med Beatles-guru George Martin som produsent. Ut kommer de med Quartet. Uten tvil en av deres mest tilgjengelige plater, Quartet sparer ikke på produksjonskruttet, og er en fantastisk spennende skive for de som spiller musikk selv. Plata er flust med hitpotensiale, spesielt “Reap the Wild Wind” og den kvasi-religiøse live-singalong-favoritten “Hymn”, som begge ble utgitt som singler. Jeg liker plata, men synes den faller bakpå sammenlignet med sine tre søsken. Mora mi elsker “Hymn”, da.

Vil også nevne “Visions in Blue”, som med mørke synthstrykere og Midge Ures desidert mest hjerterykkende vokalprestasjon noensinne fører vandrepokalen videre fra “Vienna” og “Rage in Eden” (tittelsporene fra de to forrige platene) og “When the Scream Subsides”, hvor Billy Currie spiller en synthsolo som har fått gitarister til å grine. En evig sjef låt sånn ellers også, men en advarsel til alle gitarister: Billy Currie kan – og vil – spille fletta av deg.

LAMENT
Vi er ved veis ende – 1984, Orwells berømte år. Ultravox er på egen hånd for første gang i eget hjemmestudio (dvs. Midge Ures hjemmestudio) og har hevet seg på samme kategori som Simple Minds, U2, Echo and the Bunnymen, et al. Vi snakker stadionrock med synth-tilsnitt. Men Ultravox er et band som liker seg best når de ikke er i en overgang mellom to stadier. (*host*Quartet*host*) Nå er det mer Midge Ure og Ultravox. Dessverre, sier kanskje noen. Kanskje spesielt de som husker Ures soloplater fra den tida. På Lament flommer det over av hitpotensiale, og jeg sitter og lurer på om de kunne ha hatt en større hit i feelgood-nummeret “One Small Day” og om “White China” satte danseklubber i sving i sin glanstid. Unødvendige tanker – Ultravox hadde en monsterhit i “Dancing with Tears in My Eyes”, hvor de atter en gang tok for seg jordens undergang (Første gang var i 1980 med “All Stood Still”). B-side-snadderet er sørgelig fraværende, men til gjengjeld har vi noen skikkelig konge albumspor her: “Man of Two Worlds” med fantastisk gaelisk koring av Mae McKenna, “Heart of the Country” hever langfingeren mot nasjonalstoltheten og ble bare sluppet som singel i Tyskland. Juvelen i pølsa er likevel avslutningen – “A Friend I Call Desire”, Ultravox på sitt mest rocka noensinne. Noen ting har heldigvis ikke forandret seg – tittelsporet er en skikkelig sippeballade av den gode sorten. For meg betyr det bilder inne i hodet av Skottland på senhøsten, antagelig grunnet videoen filmet på Isle of Skye.

Lament, sammen med Vienna, var bandets kommersielle toppunkter. Men hvis man trenger en rolig introduksjon til Ultravox, begynn med Lament og jobb deg bakover i tid. Etter Lament fikk Cann fyken, og bandet var aldri det samme siden. Vi snakker ikke om U-Vox. Så enkelt er det.

That’s it! Go forth and enjoy!!